Verdidebatt

Reformasjon i sekk og aske

Martin Luther, kreativ tenkning, kirkesplittelse og forsoning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dominikanerpater Haavar Simon Nilsen OP har en rimelig høy temperatur i sitt innlegg om både Luther og hans etterkommere, særlig geisteligheten.Det er lite forsoning å spore, og en kan fristes til å føre tankegangen i retning om dominikaneren muligens har hatt uheldige eller uoppgjorte erfaringer fra sin tidligere kirketilhørighet. Det kjenner jeg ikke til, så videre spekulasjoner forblir i fristelsen.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at kirkesplittelsen som følge av reformasjonen fortsatt er smertelig og ukristelig. Selv om årsaken og virkningene nok ikke er utdebbatert har det så langt ikke blitt vist nok god vilje, mot eller besluttsomhet for å nå frem til en gjenforening. 500 år i splittelse er et sørgelig "monument" som nok kunne blitt løst om ikke historiske, kulturelle og teologiske komplikasjoner hadde fått uhemmede vekstvilkår.

På begge sider av kirkegrensene er vel enigheten ganske stor om at den kreative tenkning bak avlatshandelen var uheldig, selv med en dominikaner Tetzel som en av de viktigste "arkitekter" for å skaffe finanser til den nye Peterskirke i Roma. Luther kan neppe bebreides for å ha visse motforestillinger mot fremgangsmåten.

Formildende omstendigheter er kanskje ikke så enkelt å finne frem til, men om den reformerte kirke hadde forblitt luthersk ville kanskje splittelsen ha fått noe mindre dimensjoner enn hva resultatet ble og er. Martin Luther var dog katolsk prest, teolog, dessuten tilhørte han Augustinerordenen, og denne er ikke helt uten teologisk kompetanse, med andre ord, Luther burde ha alle forutsetninger for ikke å ønske noen kirkesplittelse, men så tydelig hvilket fundament en kunne bygge videre på, hvilket også var hans ønske. Ikke minst bør vektlegges det betydelige arbeid han nedla i forhold til å oversette Bibelen til tysk, og dermed også etterhvert tilgjengelig på folkespråk rundt om. Dette var et positivt bidrag, men resultatene ble nok ikke helt etter intensjonen når lemannsbevegelsen og andre fikk skriften tilgjengeliggjort.

Etter reformasjonen var et faktum måtte katolske prester, biskoper, sågar erkebiskopen i Nidaros rømme landet, også klostervesenet ble stengt og forbudt. Nye prester måtte utdannes i pakt med den reformerte lære, først i Tyskland, senere i Danmark, samtidig som kirkene ble stengt for å ryddes for katolske spor av Mariastatuer, helgenbilder m.m. Utrolig at alteret i Mariakirken i Bergen overlevde.

I dette vakum ble mye av den religiøse aktivitet flyttet til hjemmene, og husmøter ble en realitet. Disse ble ledet av lekmenn, som hadde lite eller ingen teologisk kompetanse, men god vilje til oppbyggelse og stor frihet til en forkynnelse som ikke nødvendigvis var særlig fundamentert. Her begynner vi å nærme oss det dominikaneren Haavar skisserer om det mer "intime" forhold mellom Jesus og  den/de toriende. Det personlige gudsforhold og den personlige omvendelse er uten røtter i dåpen, og har vokst seg frem til et slags mål, frelsesvisshet og forsterket gjennom velment litteratur med f.eks. Fredrik Wisløffs andaktsbok:"På vår Herres fang" og Ole Hallesby:"Til nyvakte." Det var vel ikke tilfeldig at konventikkplakaten ble vedtatt, da hadde predikantene kunnet herje fritt, fri for lære, tradisjon, eksegese m.m. og ovennevnte eksempler er til og med fra vår egen tid. Selv med dette forbud for lekfolk å forkynne har virkningene hatt langt større inflytelse og skade enn man kanskje vil vedkjenne seg. Med høvdinger som Hans Nielsen Hauge, Lævi Læstadius, senere Hallesby, Wisløff og Ludvig Hope m.fl. Denne perioden har fratatt den lutherske kirke det teologiske fundament som bærekraft, og dermed en lavkirkelighet som fortsatt er merkbar, og den sitter i enda, selv blant prester og menigheter.

Hvorvidt br.Haavar får ønsket sitt oppfylt med Den norske kirkes preses i en "kanossagang" er nok noe tvilsomt, men som god katolikk i en voksen kirke, så har jo pave Frans lagt noen føringer i forhold til bamhjertighet, det kan muligens også omfatte Martin Luther.

Bannbullenn mellom den ortodokse kirke og den katolske ble opphevet på sekstitallet da patriark Athenagoras og pave Paul Vl møttes. Mon ikke det da kunne være mulig å få opphevet en til i forsoningens og bamhjertighetens navn? Martin Luthers bannbulle Exurge Domini fra 1521 står fortsatt ved lag, og i så fall ville den katolske kirke kunne strekke ut en hånd som muligens preses Helga ville respondere på?

I påvente av forsoning kan kanskje understående sangtekst være br.Haavar til oppbyggelse:

Hvilken venn vi har i Jesus! Alt han vet og alt formår.

Tyngste byrde han oss letter når i bønn til ham vi går.

Akk, men titt vår fred forstyrres, sorg og uro blir vår lønn,

alt fordi vi ikke bringer alle ting til ham i bønn.M

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt