Billetten til Judas og meg

Jeg kjøpte nylig billett til teaterforestillingen Judasevangeliet. Da jeg leste om den, bladde jeg opp i Matteusevangeliet og ble grepet av en sjelden vond sympati for Judas. Er den følelsen lov, ifølge søndagsskolelærerne?

På søndagsskolen lærte vi om Judas som forrådte Jesus, og sånn var det. Vi så det spille seg ut på flanellografen i Getsemane, og der var Judas, som gikk hen mot fortapelsen. Jesus døde, og sto opp igjen. Nådebilletten var sikret for oss alle. Så vi stemte i: «Jeg har billetten, hvor skal du reise, jo jeg skal reise til himmel-eeen!»

Tenk om

Men hadde Judas denne billetten? Og – brukte han den? Jeg har vel ikke turt å tenke på det, ikke før nå: Tenk om han ikke gikk fortapt, likevel?

Det er skrekkelig synd på Judas. Godt oppvokst med bedehusets to utganger av livet-teologi, så har jeg – til dels bevisst, dels ubevisst – nærmest fryktet sympati med en sviker som ham. Sympati­ – da er det gjort, da er veien åpnet – da dras ­svikerlaget ned i dragsuget. Så sitter man der i evigheten sammen med Legion, Lucifer og co. Det har nærmest manifestert seg som tvangstanke: Tenk om jeg går over til fiendens side! Om så bare for et øyeblikk. Jeg hører Hallesby klinge i det fjerne i kor med andre mørkemenn og damer: «Dør du nå – ja da stuper du!»

I Matteusevangeliet går Judas og henger seg fordi han angrer så fælt. Anger er helt skrekkelig. Judas klarte ikke å leve med sin. Han ga tilbake sølvpengene og hengte seg. Tenk å svikte ikke bare sin venn, men faktisk Messias og Gudfader selv, med døden til følge.

Har vi ikke alle opplevd at det «farer en liten ­satan» (jf. Lukas) i oss selv? Enten satan er en ­demon eller en metafor?

Nye muligheter

Jeg har selv en tendens til å tilgi folk som angrer. Angrer de ikke, så gidder jeg ikke. Uten anger er det liten sjanse for at de forandrer seg til en jeg kan stole på.

Forbilde-Jesus gir folk nye sjanser. Men han tvinger vel ingen til overgivelse? Jeg tror Jesus syntes inderlig synd på Judas, inviterte ham med i herligheten i evigheten. Men det er Judas’ eget valg om han vil. Og angrer han ikke, men forholder seg beinhard, med viten og vilje – hva kan man da gjøre? Sier man etter flere sjanser nei til nåden – da sier man vel også nei til frelse?

Jeg har en indre mørkedame. Jeg er riktignok romslig med syndsbegrepet, men jeg tror nåden er veien til frelse, jeg tror på lik mulighet for alle. Men hvem kan vel Gud tvinge til himmels? «Alle skal hit. Basta?» Da tar man fra mennesket dets frie vilje, og evnen til å holdes ansvarlig for sine gjerninger. Så vel de gode, som udådene. Det stemmer ikke med mitt gudsbilde.

En siste sjanse

Jeg har skriftet, nå venter dommen: Som delvis oppegående samfunnsborger anno 2017, så dømmer man vel ingen til fortapelse? Man bærer da fanen fra Kristian Schjelderup og ser lys i alle tunneler: Nåden og kjærligheten bærer over med alt. Men – hva om man ikke vil ta imot denne ­nåden? Skal ikke det være lov?

Jeg tror og håper også på en valgmulighet i det hinsidige. En siste sjanse – er du for stolt? Eller tar du parti med det onde? Forblir i sviket?

Ingen nåde uten fortapelse – gir ikke det men­ing? Judas har nådebilletten – men vil han bruke den? Jeg håper det.

Først publisert i spalten Gjesten, Vårt Land, 1. april 2017.