Den tomme kirkens problem

(Trykket i Vårt Land, 31. mars.)

I 1992 UTTALTE SEKS prosent av den amerikanske befolkningen at de «ikke hadde noen religiøs tilknytning overhode». I 2014 var det samme tallet steget til 22. Tre år senere kan vi derfor regne med at så mye som hver fjerde amerikaner ikke har noen religiøs tilknytning overhode.

Subtraksjonsteorien går i korthet ut på at når «religion» (hva nå det er) drives tilbake, så erstattes den av frisinn, modernitet og mindre dømmesyke. Som i et spill der tap og gevinst alltid går i balanse.

Og teorien har visse holdepunkter. Den amerikanske sekulariseringen går for eksempel hånd i hånd med større aksept for abort, likekjønnet ekteskap og legalisering av marihuana. Tre verdispørsmål som har definert den amerikanske kulturkampen i en årrekke.

Nedkjøling. Gitt subtraksjonsteorien skulle derfor det amerikanske ordskiftet nå gå inn i en mer avmålt fase; de tre nevnte sakene var «vunnet» (sett fra ståstedet til dem som påberoper seg å være «på rett side av Historien»). Nå kunne forsoningen innledes, tilskyndet av den tiltagende sekulariseringen og symbolsk uttrykt ved valget av den noe kjølige og distanserte Barack Obama i 2008. Nå var det ikke lenger temperaturen i den amerikanske kulturkampen som voldte mest hodebry, men den som truet hele kloden.

Ni år senere vet vi at hele denne fortellingen må skrives om. Frontene i den amerikanske kulturkampen har aldri vært steilere, og for to dager siden fant Donald Trump det for godt å reversere klimatiltakene til sin forgjenger. Så mye for nedkjølingen.

Hva skjedde? Peter Beinart i tidsskriftet The Atlantic er inne på noe av forklaringen i artikkelen America's Empty-Church Problem: Sekulariseringen gjorde ikke at impulsen til å dele verden inn i «oss» og «dem» ble noe svakere, skriver han. Men verden ble delt inn på annet vis. Andre skillelinjer – knyttet til etnisitet – tredde klarere frem.

Ett skritt tilbake. Under valgkampen hadde mange eksperter vanskeligheter med å forklare hvordan en religiøs analfabet som Trump kunne «gå hjem» hos dem som kaller seg evangeliske kristne. Burde ikke Trumps støtte til abort og likekjønnet ekteskap – for ikke å snakke om hans skillsmisser og ublu Mammon-tilbedelse – svekke ham hos denne velgergruppen? Og hvorfor buttet det så fælt for den dypt religiøse Hillary Clinton?

Svaret gjemte seg i spørsmålet, i formuleringen «kaller seg evangeliske kristne». Som professor og analytiker Geoffrey C. Layman bemerket: «De evangelisk kristne som Trump gjør det best hos har særlig ett kjennetegn: De går ikke i kirken.»

Og hva kjennetegner den amerikanske evangelikeren som ikke praktiserer troen, men like fullt holder fast ved identiteten som ligger i navnet? For det første et uanstrengt forhold til rus og seksualmoral; som sin nyvalgte president er han derfor ganske uinteressert i verdispørsmål som likekjønnet ekteskap, abort og marihuana. Det er ikke disse kampene som opptar ham.

Mer fremmedfiendtlige. Mistroen og skulingen, som ligger i oss alle, kanaliseres i stedet en annen vei. Atlantic-artikkelen gjengir en studie av Benjamin Knoll som viser at jo sjeldnere evangelikeren går i kirken, jo mer fremmedfiendtlig er han.

Der det styrende prinsipp tidligere var graden av fromhet og dydighet når den arketypiske republikanske velgeren delte verden inn i «oss» og «dem» – er han nå mer orientert mot etnisitet og nasjonalitet. I arbeidet med å definere et «oss» har det skjedd en forskyvning fra «de rettroende» til «de hvite».

Beinart spør seg om den nye inndelingen skyldes mindre eksponering for kirkens budskap om universell kjærlighet, og rent fysisk ved at den republikanske velgeren ikke lenger deler kirkebenk med en forskjelligartet gruppe mennesker fra alle mulige samfunnslag.

Uansett så har utviklingen tjent Donald Trump vel, som kunne vinne valget uten å måtte fri til de faktiske kirkegjengerne.

Tror på hva som helst. Eller som G.K. Chesterton formulerer det: «Når folk slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.»

Dagens USA – ledet av en patologisk løgner og konspirasjonsteoretiker – er derfor et tragisk bilde på det Habermas og Ratzinger advarer mot i sin felles pamflett om offentlig religion.

De skriver: Institusjonell religion regulerer et sett fundamentale sider hos mennesket og er således et nødvendig bestanddel i en velfungerende offentlighet. Uten disse rammene forsvinner noe av fundamentet for det moderne deltagerdemokratiet.