Hjemme med barn

Kreftene jeg hadde spart opp på dagtid, brukte jeg på Sofia utover ettermiddagen og kvelden. Jeg leste små dyrebøker for henne. Eller puslet. Trillet ball eller bygde klosser. Hver dag det samme.

Vi satt der på gulvet, på det rosa eventyrpleddet hennes, men hun sendte stadig lange blikk etter sin far. Som var hennes definitive nummer én, mamma var en grei nummer to, men datteren min var ikke særlig opptatt av meg, syntes jeg. Gikk pappa ut av hytta for å gå på do, krabbet hun gråtende etter og sto på sine små knær og hamret på døra.

Jeg smilte til henne, strøk henne over håret, som hadde vokst seg tjukkere og hvitere allerede, men gråt inni meg. Jeg revnet. Jeg snudde meg to sekunder vekk fra henne, tørket tårene. Du skulle bare visst du, lille venn, hva jeg har gått igjennom for å få deg. Elsk meg, da. Elsk meg!

Mamma skulle liksom være alt, men jeg følte meg som ingenting.

Drømmen

I flere år hadde jeg drømt om å bli mamma, endelig fikk jeg mannen med på planene, men så kom den – smellen. Hadde jeg jobbet for mye? Var det undertrykte følelser som kom til overflaten? Tålte jeg ikke hormonene? Jeg vet ikke.

Ingenting ble i hvert fall som jeg hadde tenkt. Det som, bortsett fra en slitsom morgenkvalme, hadde gått «hur lett som helst» i fem og en halv måned endret seg drastisk en januardag.

Kreftene, de rasjonelle tankene, energien, den jeg var, ble ut av det blå erstattet med noe forferdelig frynsete, skjørt og fremmed.

Jeg ble tappet for alt godt og fylt med alt vondt. Angst, utmattelse, tankekaos. Hver celle i kroppen var infisert av dette, og det bygde seg bare større, vondere og fælere for hver dag, til jeg slutt bare skrek.

Opp/ned

Jeg var høygravid.

Jeg fødte.

Stadig like skrøpelig.

Jeg ville jo være supermammaen som skulle jogge med vogna, dra pulken, bære meisen, bake boller, skrive humoristiske tekster om det ferske mammalivet, gå på barselyoga, ha kafedater, bysse babyen min i søvn, mate henne, amme henne.

Det stikk motsatte hadde skjedd. Hvis jeg skulle på Nordpolen, hadde jeg kommet på Sydpolen. Jeg hadde snudd kartet opp ned og havnet et sted jeg ikke fant veien ut fra, og ammingen orket jeg bare i knappe åtte uker.

Jeg gjorde mitt beste, jeg bidro der jeg kunne, men måtte også bare hvile. Bare ligge med øynene lukket og ikke gjøre noen ting. På de verste dagene var det alt jeg orket. Å være en passiv tilskuer til det jeg hadde drømt om så lenge jeg kunne huske, å bli mamma, var fundamentalt forferdelig.

Øyeåpner 

Alt jeg ville, var å få litt ekstra krefter, til i det minste å orke å skifte en bleie.

Smellen ble også tidenes øyeåpner, for hva var det egentlig som var viktig, hva var det jeg tenkte på da jeg lå der til lading, time etter time, dag etter dag, det var i hvert fall ikke å skynde meg på jobb, få den flate magen tilbake eller alltid ha ferske boller på lur til mulig besøk, men det var krefter til å være sammen med mitt barn. Bare tid og krefter.

Det var – og er - alt som betyr noe. Det måtte en kollaps til for å forstå det, så sånn sett er jeg evig takknemlig, ellers er jeg redd jeg bare hadde duret i vei og ikke husket nå hvordan hun var som baby, eller hvordan hun luktet, hva hun bablet om eller hva hun lo av.

Men jeg husker alt. Fordi jeg levde for øyeblikkene med henne og sugde alt til meg – som om det var det som holdt meg i live.