Harald Peter Stette

4

Mennesket er elskverdig

Det protestantiske menneskesynet har en mørk side om at mennesket er verdiløs i seg selv. Men dette synet innebærer en fornektelse av mennesket som en Guds skapning, for alt det som Gud har skapt er godt.

Publisert: 29. mar 2017

Om det protestantiske menneskesynet

Åshild Mathisen skal ha takk for at hun setter fokus på den mørke siden ved det protestantiske menneskesynet i sin kommentar «Min pietistiske Luther» i papiravisa lørdag 25. mars og her på verdidebatt.no. Denne mørke siden kommer fram i formuleringer som at Gud elsker oss på tross av hvem vi er, og ikke på grunn av. Gud elsker det ikke-elskverdige.

Fra tradisjonen

Vi kjenner tilsvarende formuleringer fra tradisjonen om at mennesket er ondt på bunnen. Hos pietisten Erik Pontoppidan leser vi i hans forklaring til Luthers katekisme at mennesket har mista sin gudbildelikhet og etter fallet fått djevelens bilde (spørsmål 380). Og med sangen fra vekkelsestradisjonen synger vi «i fra hode til fot, hjertets innerste rot kun en eneste masse av synd» (Sangboken 461).

I reformasjonstida etter Luthers død oppstod en debatt om menneskesynet. Den handlet blant annet om de aristoteliske begrepa substans og aksidens. Er synden menneskets substans, altså vesen, eller er synden en aksidens ved mennesket, altså et vedheng, en sekundær egenskap. Den første artikkelen i Konkordieformelen fra 1577 ville avklare denne debatten. Her frarådes i utgangspunktet bruken av de aristoteliske begrepene. De er ikke egna i dette spørsmålet, men om en først var nødt til å bruke dem, så var det galt å tale om arvesynden som menneskets substans. Det var mer korrekt å tale om synden som en aksidens ved mennesket, fordi substansen angir det gudskapte i mennesket, og ved å gjøre synden til substans sverter en skaperverket, og dermed indirekte skaperen.

Bibelen

En lignende argumentasjon kan vi også anvende ut fra Jak 3,9f der apostelen refser tunga som både lovpriser Gud og «forbanner mennesket skapt i Guds bilde». Det ligger en undertone av at å forbanne mennesker ikke hører hjemme blant kristne, for det er å forbanne en del av skaperverket og dermed indirekte skaperen, for alt det Gud har skapt er godt (1. Tim 4,4). Vi skal altså ikke forbanne andre mennesker, og vi kan også legge til det sjelesørgeriske rådet: «Forbann heller ikke deg selv!»

Den sterkeste korreksjonen av den mørke sida ved det protestantiske menneskesynet ser jeg i fortellingen om den fortapte sønn, som vi kan kalle evangeliet i evangeliet. Vel er den bibelske grunnfortellingen fortellingen om fall og oppreisning, men det er en fortelling forut for fallet, nemlig fortellingen om skapelsen. I Luk 15 ser Faderen den fortapte sønn på hjemvei. Han ser bak fasaden som vitner om fall og synd, og ser at det er sin egen sønn som kommer hjem, sin egen skapning. Han tar imot det hjemvendte uten et sint ord, uten noen form for bebreidelse, uten noen klander. Han blir tatt imot på grunn av sin verdi som sønn og til tross for sin synd. Farens sluttreplikk gjør det klart: «Nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din [min sønn] var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’» Eller Luk 15,23: «Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden».

Gudsrelasjonen bestemmer menneskeverdet

Det vi kan lære av Luther, er at det bestemmende for menneskesynet, og vi kan legge til menneskeverdet, er verken arv, evner, prestasjoner etc., men det er gudsrelasjonen. Og mennesket er verdifullt fordi det er skapt av Gud. Det er elskverdig fordi det er en Guds skapning. Luthers forklaring til første trosartikkel gjør det klart. Den begynner slik: «Jeg tror at Gud har skapt meg». Den begynner ikke med at jeg tror at Gud har skapt «Måne og sol, skyer og vind og blomster og barn» og mennesker, men jeg tror at Gud har skapt meg. Og vi kan legge til at jeg er verdifull for Gud fordi jeg er hans skapning. Dostojevskij uttrykker det slik: «Menneskeverd er å se i mennesket hva Gud ser i mennesket». Det er en Guds skapning. Hvordan kan vi ellers begrunne menneskeverdet, bare ved en beslutning i FN, at mennesket er verdifullt?

Kristendommen inneholder sterke dogmer som uttrykker en tro på det mirakuløse: en skapelse av intet, de dødes oppstandelse, og Gud som erklærer den ugudelige for rettferdig. Og den inneholder en spenning i menneskesynet. Mennesket er skapt i Guds bilde og en synder, et potensial for det gode og et potensial for det onde. Denne dobbelthet uttrykker også lyrikeren Inger Hagerup i diktet To tunger: «Dybt i det røde mørket fikk livet dobbelt form. Der kurrer det en due, der hvisler det en orm».

Men dypest i oss ligger vissheten. Jeg er elsket av Gud fordi jeg er skapt av han.

 

Harald Peter Stette

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere