Guds gode gave til mennesket

En forkortet utgave av dette innlegget ble publisert i VL 27.03.

Den smale veien til prestetjeneste

Etter at Den norske kirke endelig – og ca. 20 år for sent – gikk inn for kjønnsnøytral vigselsliturgi skulle man tro at den endelig hadde lagt den siste resten av et utdatert syn på sex og samliv bak seg. Men nei. Kirkens biskoper mener samboende prester og studenter som vil fullføre teologistudiet, er diskvalifisert til tjeneste. Og biskopene er villig til å håndheve dette forbudet hardt. Teologistudenter som er samboere, utsettes for ekteskapspress for å få fullført praksis, prestevikarer høre at de ikke får fast jobb hvis de forblir samboere og søkere på stillinger blir skjøvet til side. Det fører til et press om å lyve om sivil status, holde kjæreste og kanskje barn skjult for menighet, prost og bisp. Denne uverdige behandlingen av samboende studenter og prester er flettet inn i kirkens historiske syn på ekteskapet.

Tidsånden – den store fienden

Historisk har det vært er en bærebjelke i kirkens morallære at stat og kirke er et samvirke som sørger for folkets moral. Utover 1900-tallet ble kirkens grep på moralen utfordret. Kirken var en konservativ institusjon som motsatte seg oppmykninger på omtrent ethvert tema som angikk familie og samliv. Blant utfordringene kirken støtte på var en liberalisering av ekteskapslovene, kvinneemansipasjon – et «kulturelt dekadansefenomen» ifølge Ole Hallesby –  mødrehygiene, prevensjon og selvbestemt abort. Senere kom avkriminalisering av homoseksualitet på banen med kirkelige advarsler om oppløsning av samfunnsmoralen hvis noe slikt skulle skje.

1930-årene innledet en kultur- og opplysningskamp mot kristendommens selvsagte plass som premissleverandør for etikken. Den røde kluten for teologene var det såkalte kameratekteskapet som var ensbetydende med sosialisme og avkristning. Høyt og lavt i kirke-Norge så man med bekymring på seksuell frigjøring og den nye moral. Det medførte en rekke pamfletter som advarte mot tidsåndens nedbrytende tendenser. Modernitetens bedrag med «nytelsesmentalitet, smusslitteratur og dansegalskap» viste at tiden var «overseksualisert.» Etter moralstriden har omtrent samtlige kirkelige uttalelser lagt vekt på at samfunnet mer eller mindre befinner seg i en vedvarende tilstand av seksuell normoppløsning.

60- og 70-tallet var en brytningstid i Norge. Jeremiadene fra teologer og kristenfolk mot seksualiseringens utbredelse hadde ikke snudd tidsånden. Kirkelig veiledning i etterkrigstiden forhindret ikke at sex var kommet for å bli på lerretet, i litteraturen, i offentligheten, utenfor ektesengen og et godt stykke unna kirkens grep. Men det hindret ikke kirken fra å forsøke. Den hadde selv diagnostisert samtiden som moralrelativistisk, en tid hvor ungdommen opplevde «et daglig bombardement av seksualstimuli» henført av «den merkantilt betonte seksualpropaganda.» I praksis søkte man å sementere et mønster for sex og samliv som allerede var i oppløsning.

Det kristne ekteskapet

I norsk protestantisme har kjernen i den kristne morallære vært at ekteskapet var samfunnets urcelle. Å bli en god medborger fostret på kristne verdier var ensbetydende med å begrense seksuell utfoldelse til ekteskapet. Seksualiteten måtte holdes i tømmene for å hindre at den løper løpsk, men den skulle ikke fortrenges. Bare foredles i en åndelig og legemlig forening mellom kone og mann. Ekteskapet var «Guds ordning» slik at alt som svekker dette «stiller seg i veien for Guds vilje» (Per Lønning, 1954). Dette er en rød tråd i kristen morallitteratur på 1900-tallet. Men skilsmisser – en «selvforskyldt naturkatastrofe» – og gjengifte viste seg å stå i veien for Guds vilje.

I 1960 ble det nedsatt et utvalg som tok navn etter dets sekretær Albert Assev med sikte på å gi en på en veiledning til kristne normer for seksualmoral. Nemdens arbeid ble utgitt i 1967 som Kristne normer for seksual moral. Hvis Kristne normer var kirkens forsøk på å orientere seg i et samfunn i oppbrudd, viste den med all tydelighet at kirken slet med retningssansen. Utredningen var skodd over en borgerlig og bibeltro konservatisme. Den presenterte idealer om seksualitet meislet ut etter tradisjonelle kjønnsstereotyper. Menn skulle opptre ridderlig og kvinner sømmelig – kvinnens natur var «å søke varme, ømhet, forståelse og trygghet.» All vekten lå på ekteskapet. I praksis ryddet utvalget unna de historisk betingede variantene av ekteskapet for å sitte igjen med essensen: Gud har skapt mann og kvinne til å leve sammen.

22 år senere kom bispemøte med utredningen Ekteskapet og samlivsformer. Der hevdet man at det livslange, monogame ekteskapet med mann og kvinne «høyrer med til grunnforma for sjølve den menneskelige eksistensen.» Oppmerksomheten omkring ekteskapets vonde sider kom ikke på eget initiativ, men ble tvunget frem av feministteologer. Første gang bispemøte uttalte seg om vold i ekteskapet var i 1984 etter initiativ fra Norsk kvinnelig teologforening to år tidligere. Besynderlig tolket biskopene dette som et «symptom på økende oppløsning av normer og retningslinjer». Utredningen Vold i ekteskapet var heldigvis mer nyansert (1984). Denne utredningen var nødvendig fordi enkelte kristentopper anså kun utroskap som legitim grunn for skilsmisse. Vold var ikke nødvendigvis gyldig grunn. Om skilsmissen var gyldig eller hadde konsekvenser for muligheter for å inngå nytt ekteskap.

Forbudet mot konkubinat

Ekteskapet og samlivsformer vurderte samboerskap dithen at det undergravde ekteskapet. Det hadde bispemøtet allerede advart mot i 1975. Uttalelsen kom etter at forbudet mot konkubinat var opphevet. § 379 av Straffeloven fra 1902 lød som følger: «Den, som trods Paatalemyndighedens Advarsel, fortsætter et offentlig Forargelse vækkende samliv i utugtig Omgjængelse med en Person af det andet Kjøn, straffes med Bøder eller Fængsel i indtil 3 Maaneder.» To ganger tidligere var den forsøkt opphevet – henholdsvis 1925 og 1954 – og hver gang steilet biskopene mot forsøkene. I 1954 het det at en avskaffelse av § 379 var ensbetydende med å legalisere «samfunnsmessig nedbrytende forhold.» Konkubinatet var et brudd med samfunnets moralske livsgrunnlag. Ved neste omgang vektla biskopene en sondering mellom jus og etikk. Etiske tvilsomme handlinger var ikke nødvendigvis noe staten måtte lovregulere, men staten burde heller ikke vedta lover som legger til rette for det.

Partnerskapsloven, en svøpe for ekteskapet

Få ting provoserte kristen-Norge som partnerskapsloven. Motstanden mot loven kom nesten utelukkende fra kristent hold, bl.a. med Folkeaksjonen mot Partnerskapsloven før loven ble vedtatt og etterpå Kristen koalisjon Norge. Etter sigende nedskrev likekjønnet partnerskap verdien av ekteskapet, og derved oppløste en tradisjon Norge var tuftet på. Stavanger-biskop Bjørn Bue uttalte at lovens konsekvenser «vil vera ei opp løysing av familieband og -tradisjon og ei akselererande individualisering av ansvarsforholda i samfunnet.» Et stort problem med partnerskapet var at det lignet for mye på ekteskapet. Den foretrukne løsning var en utvidelse av Husmannsfellesskapsloven som skulle sikre homofile og lesbiske samboende et minimum av rettigheter. Blant homofile og lesbiske selv var det delte meninger. Noen tenkte at man havnet i støpeskjeen for den heterofile normen ved å gå inn for ordnet samboerskap.

Den kirkelige motstand mot homofilt samliv hadde ekteskapsteologien som premiss. Seksualiteten skulle utfoldes innenfor ekteskapet – en ordning homofile var utelukket fra. Hygen-utvalget i 1977 konkluderte med at det ikke var bibelsk belegg for å anerkjenne homofilt samliv. Bispemøtet strammet dette inn og vektla enda sterkere at homofile måtte leve i sølibat. Det var ikke nok for den konservative garde som utfordret biskopen til å innskrenke Hygen-utvalgets konklusjoner. Dermed lukket man raskt en dør Hygen-utvalget satt opp på gløtt.

Bispemøtets svar på utredningen Homofile i kirken (1995) var bl.a. at «fra Bibelens samlede vitnesbyrd er det klart at ekteskapet er rammen for menneskers seksuelle samliv.» Flertallet av biskopene vurderte det slik de som ikke kunne inngå ekteskap, måtte leve enslig. Samme år behandlet bispemøtet saken «Samboerskap og kirkelig ansatte.» Nok en gang ble det slått fast at ekteskapet er «Guds gode ordning for samlivet mellom mann og kvinne» og at «medarbeidere i kirken må ikke med sitt liv vitne mot ekteskapet som Guds gode ordning.» Også Lærenemdens uttalelse fra 2006 holdt fast ved ekteskapet som den «rette ramme for kjærlighet og seksuelt samliv.» Kanskje det er derfor det var lettere å komme til enighet om en kjønnsnøytral vigselsliturgi; i den minste hegnet den om ekteskapet. Flertallet av biskoper som i 2016 åpnet for at homofile kunne vies, var klare på at en ny ordning «også kunne styrke ekteskapets betydning og status i vårt land.»

Skapelsesteologi

Når biskopene baserer sin avvisning av samboerskap i 2017 på vedtaket i 1995, inngår det i en kjent praksis om å henvise til tidligere vedtak for å hindre at nye perspektiver tvinger frem kursendringer. 1995-uttalelsen er en forlengelse av Assev-nemden som slo fast hovedmomentene i kirkelig samlivslære. Store deler av denne teologien tar utgangspunkt i en skapelsesteologi og bibelfortolkning som konkurrer om å være mest mangelfull. Skapelsesberetningen (1 Mos 1,27 og 2,24) – innstiftet det livsvarige monogami som så bekreftes av Jesus (Mat 19:4-6). Det virker som om deler av kirken har fredet denne utledningen. En årsak er antagelig fordi det risikerer å åpne døren for enda mer kritisk Jesus-forskning og annen ugang den konservative fløyen helst vil ha på god avstand. De samme versene utgjorde generalargumentet for at homofile og lesbiskes samliv var uetisk.

Det merkelige med avvisningen av samboerskap, er at utredningen Sammen (2013) forbigås. Den diskuterte i det minste samboerskap på en skikkelig måte der forskjellige synspunkter kom til uttrykk. Hvorfor tar ikke biskopene tak i denne diskusjonen framfor å klamre seg til et vedtak fra 1995?

Muligens er man trøtte av diskusjonen omkring homofilt samliv og ønsker å legge lokk på uenigheter for å skape tøvær i kirken og mellom kollegaer. Kanskje ønsker man å fremheve sammenhengen mellom liv og lære, at ekteskapsteologien må være forpliktende for kirkens representanter. Men er det saklig grunn til å anta samboende prester er en truer ekteskapet? Kunne man ikke tenkt at ekteskapets posisjon nettopp avhenger av å være i forandring? Skilsmisser ble en gang sett på som en trussel, men en rigid avvisning av gjengifte skapte mer problemer enn den løste. Det er rimelig å anta at jobbnekt for samboende prester gjør det samme.

Nederlag i emning

Diskusjonen om samboerskap er et utsatt nederlag.  I drøye 100 år har kirken gått på nederlag etter nederlag i synet på sex og samliv. Med hvert veiskille i moralske spørsmål har fremtredende konservative advart mot å gjøre knefall for tidsånden, mot å være værhane for den nye tids strømninger. I disse brytningstidene har man formant til kristen samling uten å oppnå stort.

Mon biskopene fortsetter å stampe samboerskap og opprettholder yrkesnekt for samboende prester fordi prestene og til en viss grad teologistudentene er omtrent de eneste som kirken kan kontrollere. Staten sørger ikke lenger for kirkens moral så kirken må sørge for at prestenes rolle som forbilder forblir uplettet fordi dette er et spørsmål som tross alt handler om Guds gode gave til mennesket, og hvem er vi til å avvise den?

Anders Martinsen, førsteamanuensis HIOA og samboer