Kjell A. Nyhus

5    0

Himmelrikets skole

Det riktige gudsbildet er det som tilsvarer våre behov og vår kapasitet, alt etter «det mål av tro som Gud har gitt den enkelte».

Publisert for rundt 2 måneder siden / 211 visninger.

(Trykket i Vårt Land, 30. mars)

DET ER PÅ INGEN måte gitt at vi snakker om de samme når vi bruker betegnelsen «gud». Det vrimler av oppfatninger om hva «gud» betegner. Det finnes barnlige og mer modne oppfatninger, det finnes forsimplede og brutale, eller vakre og omfattende.

Gudstroen vil gjennomgå store endringer om den er levende og sannhetssøkende. Noen ganger oppleves slike endringer smertefulle, andre ganger er de ledsaget av fryd. Virkeligheten utvider seg.

I «Himmelrikets skole» (Matt 13,52) er det flere klassetrinn:

I første klasse er Gud en god og mektig mann på en sky høyt oppe. Dette er barnas forestilling. Og slik må det være. Hvordan skulle en kattunge forestille seg Gud? Kanskje ved å oppleve en ekstra stor og snill kattemor?

I andre klasse mister Gud sine menneskelige gevanter og flytter lenger ut i en slags idealisert verden, men fortsatt er han et objekt, som kan bedømmes og undersøkes. Om vi følger en bestemt åndelig metodikk, kan han føles, forestilles og forstås.

Mange kristne snakker og preker fra dette klassetrinnet. Gud er nok stor, opphøyd og «ufattelig», men det siste er mest en talemåte. Om jeg bare hadde vært flinkere med ord, eller mer from, ville jeg forstått. Her er fortsatt ikke noe egentlig skille mellom den virkelige Gud og den tenkte/følte Gud. Religiøsiteten er preget av begjær etter ytre bekreftelser; opplevelser og «påfyll». Gud er der ute, men om jeg gjør det rette kan jeg hente ham inn.

I tredje klasse forstår vi på et dypere nivå vår egen begrensning og Guds uendelighet. Gud er ikke et «noe»; han er uskapt og hinsides skaperverket. Vi innser at Gud overskrider (transcenderer) enhver forestilling, og at Guds fremmedhet (Das ganz Andere) er reell.

Likevel, på dette klassetrinnet regner vi fortsatt med at det er et grunnleggende samsvar mellom lover og tankeformer i den skapte verden, og slik ting er for den uskapte og grenseløse Gud (analogi). Vi snakker derfor nokså selvsikkert om hva Gud «mener» og «tenker» om all verdens saker. Av dette følger en viss optimisme med hensyn til «å bevise Gud», i alle fall sannsynliggjøre ham ved hjelp fornuft eller via empiri. På dette klassetrinnet har vi en overdreven tro på begrepsmessig og diskursiv tenkning innafor teologi og forkynnelse. Religiøsiteten glir ofte over i overflatisk intellektualisme, pasjonen avtar, det personlige forholdet til Gud er ikke så viktig, og forholdet til Bibelen er lett kritisk, «for den må jo tolkes!»

I fjerde klasse bryter også dette sammen. Vi skjønner at fornuften, jaget etter bekreftelser og storartede ideer, snarere blokkerer for sann gudserkjennelse enn hjelper oss til tro. Gud er ikke et vesen, har ingen form, ingen begrensning, han er i alt og over alt og gjennom alt. Om vi prøver å forestille oss Gud, reduserer vi ham og gjør det vanskelig for oss selv og andre å møte ham. Om vi tømmer oss for bildene og begrepene – det er et skjermbrett – kan Lyset skinne rett inn i hjertet.

Den kristne filosofen Paul Ricoeur lanserte begrepet «second naïvité». Det betyr ikke at vi legger til side vårt voksne erfarne jeg, eller vårt kritiske blikk, men de inkorporeres i en fornyet, barnlig tillit. Den strenge rasjonaliteten overskrides av en intuitiv intelligens.

I fjerde klasse skjønner vi at tapet av språk, fornuftens utilstrekkelighet og mangelen på «religiøs» erfaring, ikke er en hindring, men en renselse, en klaring. All tale om Gud er metaforisk og foreløpig, og Bibelen må leses på en åndelig og poetisk måte. Gud er langt borte, ja, men han er også helt nær. Jeg innser at Gud ikke kan «hentes» fra et sted utenfor meg, utenfor kroppen. Han bor i meg og jeg i ham. Tro er sjelens forening med Gud, med Allkjærligheten. Gud er ikke et problem som skal løses, men et mysterium å leve i. Hva slags erfaring er dette? Noen vil si – den er ordløs, hyllet inn i bønn og stillhet. Den likner mye på fred.

Hva som skjer i femte og sjette klasse veit jeg ikke. Men hjemme hos Gud er skolen slutt: «Da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

Tanken veier og måler. Jeg skriver ikke dette for å si at du tar feil og jeg har rett. Det riktige gudsbildet er det som tilsvarer våre behov, våre muligheter, vår kapasitet, alt etter «det mål av tro som Gud har gitt den enkelte» (Rom 12,3). Jeg skriver for å forsvare dem som kjenner at de er ferdige med det klassetrinnet de nå er på. Det som er forbi er forbi. Nye rom venter. Gud er uendelig, og den som banker på skal det lukkes opp for. Vær ikke redd. Tanken veier og måler, men det er ånden som når fram til Livets hjerte.

Det finnes en trosvisshet som ingen kloke innvendinger kan rokke. Fritt etter Tomas Tranströmer kan det sies slik:

Gud er et glasshus oppe i bakken

der steinene ruller, steinene flyr.

Og steinene ruller tvers igjennom

men hver rute forblir hel.


1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Bjørn Abrahamsen

0 innlegg  59 kommentarer

I femte klasse

Publisert rundt 2 måneder siden

Har man innsett at gud ikke finnes , og dropper hele greia! 

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Daniel Krussand

1 innlegg  210 kommentarer

Skole

Publisert rundt 2 måneder siden

Skolen er å kjenne Jesus og leve i Hans nye Himmelske Menneske.  Dette gjør vi i Første klasse.  Jesus holder min hånd til jeg er hjemme hos Gud.  Det er kun en klasse. I den klassen vokser vi til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.  Jesus krever alt, og Hans byrde er lett.  Så enkelt kan det være.

Svar
Kommentar #3

Daniel Krussand

1 innlegg  210 kommentarer

Publisert rundt 2 måneder siden

Veldig bra!  Du vet hva du tror på, og står for det.

Svar

Siste innlegg

Du er nok verre enn meg
av
Kristin Berg
rundt 10 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Det hvilende hjerte
av
Siri Fuglem Berg
rundt 14 timer siden / 990 visninger
0 kommentarer
Direkte lykke
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 14 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
Viktig program om Jan Hanvold
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 1497 visninger
6 kommentarer
Oslo, min hovedstad
av
Per Bjørnar Grande
rundt 23 timer siden / 115 visninger
2 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Du er nok verre enn meg
av
Kristin Berg
rundt 10 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Det hvilende hjerte
av
Siri Fuglem Berg
rundt 14 timer siden / 990 visninger
0 kommentarer
Direkte lykke
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 14 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
Viktig program om Jan Hanvold
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 1497 visninger
6 kommentarer
Oslo, min hovedstad
av
Per Bjørnar Grande
rundt 23 timer siden / 115 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Anders Ekström kommenterte på
Teologisk nonsens
2 minutter siden / 1550 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 139 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 3 timer siden / 730 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 3 timer siden / 1550 visninger
Roald Øye kommenterte på
Bennetts realistiske plan.
rundt 3 timer siden / 118 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 5 timer siden / 139 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 5 timer siden / 1550 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 5 timer siden / 730 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Kunsten å overse det ubehagelige
rundt 5 timer siden / 3810 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1550 visninger
Les flere