Faste som forandring

Fasten kan handle om fokus. Eller frakobling. Eller om å holde fast. Fast ved det sentrale, det viktige – det som virkelig teller. Det kan kreve tid og tilbaketrekking, ettertanke og ro. Faste blir fromhet.

Men når kirkene i Norge i disse dager inviterer til fasteaksjon, presenterer de en annen fortelling om fasten. Den handler ikke om å trekke seg tilbake, men om å strekke seg. Mot andre. Den handler ikke om å holde fast, men om frihet til å forandre. Og med henvisning til profeten Jesaja kan de si at dette er fasten Herren har valg: å løse urettferdige lenker og sette undertrykte fri (Jes 58,6).

Forstått på denne måten bryter fasten med selvopptattheten, forbrukersamfunnet og vår lettvinte underholdningskultur, og peker på fortvilelsen og lidelsen i vår tid. Slik forstyrrer fasten våre vante forestillinger og utfordrer til handling. Det er fortsatt tale om fromhet, men nå med tydelig vekt på fellesskap og forandring.

Problemet er at sosial, økonomisk og politisk forandring er så komplekst og vanskelig. Hvordan kan kirkene og alle vi som ferdes der, vite hva som skal til? Hva som må forandres og hvordan det best skal gjøres?

Ressurser til å svare på disse spørsmålene finnes i kristen tro og tradisjon, bibellesning og bønn. Men de konkrete svarene ligger ikke der. De ligger i forlengelsen. Og det er særlig tre oppgaver å ta tak i:

For det første må kirkene gjøre en samfunnsanalyse. Hva skjer? Hva er virkeligheten? Hvem opplever hva og hvordan? På ett vis er dette spørsmål om fakta, men ganske snart blir det også et spørsmål om hvordan vi leser tidens tegn. Og det er her en kirkelig samfunnsanalyse får sitt særpreg. Kirkene tolker samfunnet og samfunnsutviklingen med kristne ressurser. Det vil si: klimautfordringene fortolkes ut fra skapelsesfortellingene, flyktningkriser i lys av utferden fra Egypt, og fattigdom ut fra urkirkens utfordringer og de fattiges fortrinn. Dermed blir samfunnsanalysen også et stykke samfunnsteologi.

For det andre må kirkene vurdere og skissere. Det ligger allerede i tolkningen av samfunnsutviklingen at den også vurderes. Det blir tydelig hvordan klimaendringene truer Guds skapelse, at det er kirken selv som er på flukt, og at fattigdom og radikal ulikhet bryter Guds bud på grunnleggende vis. Noe vanskeligere blir når vi går fra etikk til politikk og må skissere handlingsalternativer. For hva skal vi gjøre?

Kirken og kristne besitter ingen fasit på disse politiske utfordringene. Både kirkehistorien og aktuell kirkedebatt viser hvordan noen kirkelige aktører finner det best å kaste kortene og trekke seg tilbake. Men oftere ser vi kirkelig engasjement – tidvis i form av rettferdig harme, andre ganger naiv idealisme, forenklede løsninger eller selvfølgelig skråsikkerhet. Og da kan det bli kleint for både kirkens medlemmer og ansvarlige politikere. Løsningen på klimaproblemet framstår som altfor snever, angrepene på Listhaug som overivrige, og kampen for rettferdighet som slagordspreget veldedighet. Vi kan savne anerkjennelsen av de etiske og politiske dilemmaene og de gode kompromissene.

Likevel må engasjementet applauderes. Det er et gode at samfunnsanalysen blir konkret gjennom politiske forslag, og i neste omgang utfordret av de samme. Det er et gode at religiøse forestillinger og deres konkretiseringer spilles ut og inn i det offentlige rom. Og det er nettopp i offentligheten de kan slaktes og slipes, høvles ned og bygges opp. Politisk deltakelse er altså ikke bare en dyd. For teologisk trass og politisk påståelighet er det en nødvendighet.

Men, for det tredje, må kirkene også vurdere hvordan de skal delta. På hvilken måte bør kirkelige representanter bidra i det offentlige rom? Med innestemme eller utestemme? Og med hvilket språk? Det er banalt å fastslå at de må snakke et språk folk forstår. Men det er like opplagt at samfunnsdebatten berikes av flere former for uttrykk og metaforer, og at ett maktspråk med fordel kan utfordres av et annet. Det er flott når nye bidrag forstyrrer debatten og utfordrer og utvider våre vante forestillinger.

Ved å tale et annerledes språk – om tro, håp og kjærlighet; ondskap, nåde og rettferdighet – kan kirkene konstruktivt forstyrre den sedvanlige politiske debatten. De politiske forslagene er viktige nok, men det er kirkens fortellinger, språk og begrunnelse som gir særpreg.

Skal faste blir en fromhet for forandring, må kirkene ta tak i alle disse oppgavene. Teologi må bli samfunnsteologi, og samfunnsetikk til politikk. Indre refleksjon og diskusjon må deles i offentlige debatt. Da blir fastetiden mye mer enn en periode i kirkeåret, en religiøs kuriositet vi feirer som tilnærmet sekulær selvutvikling og nøysomhet. Det blir en faste som forstyrrer og forandrer. For politikkens og teologiens skyld, men mest for skaperverket og de fattiges skyld.

Når fastetiden nærmer seg slutten, strammes dette til. Påsken er en høytid, og mer enn fjell, krim og utepils. Ikke minst er den mye mer enn tilbakevending til det normale status quo. Påsken er en gammel fortelling om makt og motstand, politikk og posisjon, frelse og forsoning. Og for kirkene er det en aktuell fortelling om det samme. Påskefortellingen blir ramme, språk og mål for samfunnsanalysen. Hvem besitter makten, og hvordan benytter de den? Hvem er vår tids korsfestede? Finnes det frelse for forbrytere, eller skal vi toe våre hender?

Slik forstyrrer også påsken etablerte tankebaner og presser fram en politikk som vil forandre. For noen har det betydd pasifisme og drømmen om den kristne stat. For andre har det betydd revolusjon: nye politiske strukturer og nytt regime. For veldig mange betyr det kamp for en bedre verden: Fred og forsoning. Rettferdig handel. Beskyttelse av skaperverket. Hus, mat og vann for alle.