Kommentar

En kirke i strid med seg selv

Når ledelsen i Den norske kirke legger vekt på å være motkultur i den politiske debatten, vil den nesten alltid ha flertallet av medlemmene imot seg.

Raus asylpolitikk. ­Restriktiv bioteknologipolitikk. Reservasjonsrett for fastleger. Mer ambisiøs klimapolitikk.

Den norske kirkes ledende organer har vært tydelig til stede i samfunnsdebatten de senere årene. Kritikken mot kirkens ­engasjement har tiltatt fra politisk hold, særlig knyttet til debatten om fossilt brennstoff.

«Børs og katedral»

Ola Borten Moe (Sp) skrev seg inn i historien om kirkens klimakamp med oljedryppende penn i mai 2012: «Kanskje er det gode grunner til at religion bør være religion, og politikk forbli politikk», antydet den daværende olje- og energiministeren i kronikken «Børs og katedral». Bakgrunnen var at Opplysningsvesenets fond (OVF) etter påtrykk fra Kirkemøtet truet med å selge sine Statoil-aksjer dersom selskapet ikke trakk seg ut av et tjæresandprosjekt i Canada.

Typisk for «børs og katedral»-argumentasjonen er at den kommer fra dem som er uenige med kirken. Selvsagt er det noen som holder seg til den prinsipielle diskusjonen om grensen mellom tro og politikk, men de som mener at kirken bør holde seg unna politikken, er påfallende ofte de samme som mener at kirken tar feil.

På lag med sentrum

For to år siden gikk Vårt Land gjennom alle uttalelser fra Bispemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig råd fra 2011 til 2015. I løpet av perioden sa kirken sin mening om blant annet klima, asyl, ­reservasjonsrett, tidlig ­ultralyd og søndagsåpne butikker. I de fleste tilfellene stemte standpunktene overens med politikken til sentrumspartiene, som normalt har en samlet oppslutning på mellom 15 og 20 prosent.

Det er ren matematikk at det blir bråk: Så lenge kirken har som selvsagt ambisjon å være motkultur, må den innta standpunkter som ikke deles av flertallet. Med tre firedeler av befolkningen i medlemsregisteret, vil kirkens medlemmer i større eller mindre grad speile nordmenns meninger generelt. Da er Høyre-, Frp- og Ap-standpunkter langt bedre representert enn KrF-, Venstre- og Sp-standpunkter.

Kirken er menneskene

I bunn og grunn koker dette ned til noe så mystisk, viktig og teologi-nerdete som ekklesiologi: læren om kirken. Kan man egentlig si at kirken ønsker en mer restriktiv klimapolitikk dersom flertallet av dem som utgjør kirken er helt uenige i biskopenes enstemmige ønske om utslippskutt?

Kirken er dypest sett mennesker, ikke strukturer. Å være flertallskirke og motkultur kan derfor virke umulig. Kirkeledelsen forsøker likevel, fordi de i kraft av sine posisjoner har fått mandat til å mene på vegne av medlemmene – forankret i teologien og den kristne etikken.

Samtidig stiller man seg lagelig til for hogg når man som folkebevegelse har meninger som 75 prosent av befolkningen er uenig i. Kirkerådets sekretariat jobber nå med et notat som skal hjelpe kirkelige organer med å engasjere seg i valgkampen uten å tråkke i den salaten som man stod midt oppi for fire år siden. Da gikk alliansen Klimavalg 2013, som Den norske kirke var en del av, ut med en miljørangering av de politiske partiene.

Fellesskap og verdier

I Kirkerådets møte sist uke la direktør Jens-Petter Johnsen fram punkter som skal med i notatet. Der heter det at kirkens rolle er å påpeke at:

* Velferds-Norge ikke er ­basert på materiell overflod, men på våre fellesskapsverdier.

* Vi trenger politiske ledere som legger vekten på fellesskap og samarbeid, og som ser forskjell på velstand og velferd.

*Vi trenger politiske ledere som forstår at våre grunnleggende verdier står på spill.

* Vi trenger politiske ledere som viser oss hvordan vi bygger broer og ikke murer.

* Vi trenger politiske ledere som ser verdien av det som ikke kan kjøpes for penger.

Kan forsvinne i mengden

De fleste nordmenn vil enten nikke ­eller trekke på skuldrene av dette. Det provoserer ikke, men det gir heller ikke ny retning i debatten. Alle er for fellesskap, samarbeid, verdier, broer og ikke-materielle verdier – så lenge man ikke sier for mye om hvem som er med i fellesskapet, hvem man skal samarbeide med og hva som egentlig er de grunnleggende­ verdiene.

Skal kirkelige stemmer bli hørt i den kommende valgkampen, trengs vilje til å si noe som mange ikke er enige i. Kirkens politiske stemme forsvinner som regel i mengden når budskapet sammenfaller med det som flertallet mener. Det er verre enn at kirken tilsynelatende er i politisk strid med seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar