Teologiens grenser

Vårt Land omtaler 24. mars at ­Kirkerådet utarbeider retningslinjer for hvordan den skal forholde seg til valgkampen. ­Direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, sier at «vi legger stor vekt på at kirken skal legge verdimessige premisser på et overordnet nivå, ikke ta partipolitiske standpunkter».

Men går vi inn og ser på noen av kirkens høringssvar den siste tiden, er ­detaljnivået alt annet enn «overordnet». I februar svarte Kirkerådet på en høring om endringer til utlendingslovens regler om tvangsmidler. Her ytrer kirken sin skepsis, blant annet til beviskravet for aldersbestemmelse av asylsøkere, til vilkårene for tvangsmessig tilbakeholdelse av personer med uklar identitet, og til tvangsmessig tilbakeholdelse av familier med barn.

Tøvete

Innvendingen om at Bibelen ikke har så mye å fortelle om beviskravet for aldersbestemmelse, avfeier kirken med å si at synspunkter på denne type spørsmål følger av grundig teologisk ­arbeid, og henviser blant annet til publikasjonen «Sett undertrykte fri!» fra 2013. Den er ment å gi en teologisk begrunnelse for kirkelig aktivisme for å støtte opp om menneskerettighetene.

Dessverre gjør publikasjonen ingenlunde det. Etter en halvkvedet gjennomgang av hvordan religiøse tanker om menneskeverd kan begrunne en idé om menneskerettigheter, hopper dokumentet videre til en gjennomgang av en rekke konkrete rettigheter både innenfor og utenfor det som finnes i menneskerettighetsregimer.

Vi finner blant annet en diskusjon prinsippet at mennesker ikke skal returneres til situasjoner der deres liv er i fare, og om dette også gjelder situasjoner der folk ikke er på flukt, men for eksempel har behov for medisiner som ikke finnes i hjemlandet.

Men det er direkte tøvete av kirken å anta at den har bedre juridisk kompetanse på dette enn for eksempel lovavdeling i justisdepartementet, og det er ikke til noen prinsipiell hjelp at man i blant kan få støtte av aktivistjurister.

SV-politikk

Et annet poeng er imidlertid langt viktigere: Juridiske menneskerettigheter har en svært indirekte kobling, ikke bare til teologi, men også til mer allmenn etikk. Direktøren i UDI, Frode Forfang, har påpekt hvordan mange av grepene vi tar, helt i tråd med folkeretten, gir dårlige utfall på bakken. Samtidig gir oppfyllelse av våre folkerettslige forpliktelser, i hvert fall slik det praktiseres i dag, ofte ineffektiv og dyr beskyttelse til et lite mindretall.

Dette er diskusjoner Kirkerådet i liten grad går inn i.

Et lignende detaljnivå ser vi i en høring om grønn konkurransekraft. Kirkerådet er der blant annet skeptisk til formuleringer om at Norge skal gjennomføre utslippskutt i samarbeid med EU, fordi man er er redd dette kan brukes som argument for å promotere leveranser av norsk gass til Europa for å erstatte kull.

Som om ikke det var nok, er Kirkerådet også «meget skeptisk til en politikk der dyrehold med ku, sau og geit basert på lokale beiteressurser blir straffet av klimahensyn». Klimahensynet må her med omstridte begrunnelser vike for Kirkerådets tanker om kortreist mat.

I korte trekk fremstår Kirkerådet her bare som en forlengelse av distriktsfløyen i SV.

Ikke teologi

Det finnes et utall innvendinger mot kirkens syn, både på hva som er klok asylpolitikk og hva som er god klimapolitikk. Felles for dem alle er at de ikke har en døyt å gjøre med teologi. I stedet handler det om forståelser av politiske sammenhenger og konsekvensene av politiske virkemidler.

Jeg ønsker meg en kirke som utfordrer politikken moralsk, og utfordrer oss på radikal nestekjærlighet, på fliser og bjelker, på vår dragning mot egoisme.

I stedet lar de den sjansen gå fra seg til å si noe meningsfullt utfordrende om etikken som ligger under, og om hvordan vi må utfordre oss selv moralsk i møte med verdens kriser.

Først publisert i spalten Ideologi, Vårt Land 29. mars, 2017.