Verdidebatt

Kristendom = humanisme?

Var Jesus en humanist? Var menneskerettigheter det som sto øverst på hans agenda?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I DAG ER DET mange som hevder at kristendommen og humanismen hører sammen. Den nye paragraf 2 i Norges grunnlov lyder slik: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Det virker som om man mener at det kristne og det humanistiske utfyller hverandre.

Men var Jesus en humanist? Var menneskerettigheter det som sto øverst på hans agenda?

Mye kan peke i den retning. Jødene var hardt presset av de romerske okkupantene. Jesus var sannsynligvis selv utsatt for de harde økonomiske realitetene, og han ble forfulgt av myndighetene. Dette burde være grunn god nok til å bli aktivist. Men var slike forhold avgjørende for hans engasjement – ja, for hele den jødiske oppstanden?

Det tror jeg ikke. I følge Tom Wright1 var det ikke først og fremst de materielle forholdene, og heller ikke den fysiske brutaliteten, som provoserte jødene. Nei, den største anstøtsstenen for dem var at romerne var hedninger, og at de undertrykte den jødiske religionen. Dette stred med den pakten Israel hadde inngått med sin Gud: at de skulle være lys og salt for hele verden, og at frelse skulle komme til alle mennesker gjennom dem.

Ut fra et slikt syn er det vanskelig å hevde at Jesus var humanist. Det er selvsagt visse likhetspunkter mellom humanistiske prinsipper og hans appeller om ikkevold, nedfelt i det dobbelte kjærlighetsbudet: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft, og din neste som deg selv» (Mark 12,30-31). Humanister vil nok ikke gå med på at vi skal elske Gud – de mener jo at han ikke finnes. Men de arbeider for empati og medmenneskelighet. Når det gjelder kjærlighet til vår neste, har de visse begrensninger. Vi skal selvsagt elske, hevder de, men det er grenser for kjærligheten. Noen ganger er polarisering og kamp svaret, om nødvendig med våpenmakt. Der avviker de radikalt fra Jesu lære.

Som et hovedpoeng vil jeg hevde at mens tro på Jesus innebærer at man lar sin oppmerksomhet gå mot noe utenfor seg selv, vil humanistene rette troen sin mot mennesket. «Humanister anser at moralske verdier har sin basis i menneskets natur og erfaringer,» heter det i Norsk humanistmanifest 2006.2 Og videre: «Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.» Det står også: «Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter.» Sagt med andre ord: Man tilber mennesket og dets fortreffelighet, ikke en utenforstående Gud. Humanistene kjemper for retten til «frihet fra religion», samtidig som deres egen tro fremstår som en religion på alle vesentlige punkter, i følge Harari.3

Humanisme og kristentro i dagliglivet

Kristentroen bygger på det historiske faktum at Jesus fra Nasaret ble henrettet i Jerusalem, sannsynligvis i år 30 etter starten på vår tidsregning. Han var anklaget for å utgi seg som «Jødenes konge»; – en plakat med denne innskriften hang på korset hans. Kristne tror at Gud hadde sendt Jesus til verden og styrte tankene hans mens han levde her. Jesus gikk «frivillig» i døden (riktignok fordi Gud ba ham om det). Det hadde vært fullt mulig for Jesus å rømme unna. Men han provoserte bevisst både jødiske og romerske autoriteter. Han ble henrettet under romersk lov. Selv var han overbevist om at han ved sin død åpnet en dør til himmelriket for menneskene. Dette er det vanskelig for oss å forstå fullt ut, selv om vi aner at Jesu død har hatt enn slik virkning. Millioner av mennesker har blitt overbevist om det i de to tusen årene som har gått siden han døde.

Humanismen avfeier hele historien om Jesus og hans død som irrelevant. Jesus ses på som ett av tusenvis av mennesker som ble korsfestet, og de anser troen på hans guddommelighet som et menneskelig påfunn. Humanister hevder dessuten at tankegangen bak kristentroen, slik den er nedfelt i Det nye testamente, er avleggs. De argumenterer for at hver tidsalder må utforme sin egen religion, etter det man da har behov for.

Kristne ser på avhengighet av Gud som et mål i seg selv. Humanistene vil riste av seg enhver slik avhengighet, selv om naturen beviselig setter begrensninger. Alle mennesker blir syke og dør, før eller siden. Dessuten har jorden begrenset kapasitet for vår utfoldelse i det lange løp.

Det er flere forskjeller mellom kristentroens og humanismens religiøse oppfatninger. Mens kristne hevder at verden en gang ble skapt av Gud, og at han fortsetter å styre den, sier humanister at de baserer seg på rasjonell tenkning og vitenskap. Mange kristne vil imidlertid også hevde at deres tro er i tråd med vitenskapen.4 Kristne tror at livet – på ett eller annet vis – fortsetter etter døden, mens humanister mener at alt er slutt når vi dør.

Nå vil jeg gå systematisk gjennom forskjeller mellom humanisme og kristendom. Disposisjonen er lånt fra Waggoner5, men tankene er stort sett mine egne. Det understrekes at jeg er nokså uenig med Waggoner på mange områder.

Filosofi

Humanister holder fast på at livet har utviklet seg ved en tilfeldighet og at bare de mest tilpasningsdyktige organismene overlever i det lange løp. Som kristen er jeg egentlig ikke uenig i at de fleksible overlever, men jeg tror at universet ble satt i gang ved en «villet handling» forut for Big Bang – for 13,8 milliarder år siden. Jeg tror også at det er en styrende intelligens i verdensrommet som forskerne ennå ikke har forstått. Som fysiker vet jeg hvor mye det er man ikke kan forklare. Høyst sannsynlig vil man finne ut mer om lovmessigheter i fremtiden.

Alle de hundre tusen milliarder (1014) cellene i kroppen vår har et felles opphav. De kommer fra én eggcelle og én sædcelle som smeltet sammen og så delte seg – mange ganger. Livet i alle cellene våre er koordinert. Ustyrlige celler kalles kreft (cancer). Jeg tror også at alle mennesker utviklet seg fra ett foreldrepar og at de koordineres av en overordnet kraft.  Dessuten mener jeg at det alltid vil være rom for tro på noe som er mer avansert enn oss.

Slik jeg ser det, støter humanistene på et problem når de hevder at verden utvikler seg ved ren tilfeldighet. Da burde den være underlagt termodynamikkens andre lov, som sier at alt går mot kaos. Hvordan skulle da livet ha oppstått og utviklet seg? Jeg tror det må være en skapende kraft i naturen som vi ennå ikke har avdekket. Kanskje finner man en gang «en tredje lov» – knyttet til kjærlighet og samspill.

Vi individer av arten homo sapiens er neppe det siste trinnet i utviklingen. Kanskje Jesus representerte en variant som går forbi vårt utviklingsstadium. En gang i fremtiden – nær eller fjern – kan alle innbyggere bli som ham.

Historie

Opp gjennom historien har det vært mange ulike meninger om hvordan livet skal leves. Det er selvsagt umulig å gå i detaljer her. En ganske god oversikt er gitt i Davidsens og Søviks bok Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler!4 Jeg vil bare her berøre et par iøynefallende poeng.

En grunnleggende forskjell på kristendom og humanisme er at Bibelen hevder at alle mennesker har syndet (Rom 3,23), og at de derfor trenger frigjøring ved hjelp av en utenforstående makt.  Humanistene vil ikke akseptere synd som et relevant begrep. De hevder at mennesket i sin natur er godt, og at man kan frelse seg selv. «Menneskene styrer egentlig alt,» hevder de. Dette gjelder særlig spørsmål som har med moral å gjøre. «Siden mennesket har fått evne til å tenke, planlegge og ta beslutninger, er det i stand til å styre utviklingen i verden, selv om det noen ganger virker veldig vanskelig.» Man skimter her Jürgen Habermas i bakgrunnen: hans teori om kommunikativ rasjonalitet.6 Den plasserer fornuften i mellommenneskelige strukturer – og ikke i kosmos eller i «vitende subjekter». Habermas forutsetter at alle egentlig ønsker å oppnå gjensidig forståelse og at menneskene kollektivt er flinke nok til å oppnå det.

Jeg mener dette er urealistisk. Bare les dagens aviser: det handler om mord, krig, voldtekter og manipulering. I kortere perioder har menneskeheten sørget for fred og ro, men så har krig og elendighet blusset opp igjen.

Etikk

Sekulære humanister påstår at grunnlaget for menneskelig erfaring har utviklet seg av seg selv. Man kan kanskje være enig i en slik hypotese. Jeg tror at mennesker gjennom tidene har møtt stadig nye utfordringer, som følge av naturkatastrofer, overbefolkning, krig, ville dyr og mye annet. Utviklingen førte til at vi trolig for omtrent 75.000 år siden og ble i stand til å lagre informasjon, planlegge, ta beslutninger og fortelle andre om ting vi opplevde. Dette satte mennesket i en særstilling på jorden og er nok nøkkelen til vår suksess.

Men spørsmålet er om dette skjedde helt av seg selv. Det forutsatte omfattende endringer i DNA-molekylene våre. Kort fortalt var dette en meget krevende prosess, og det faktum at så mange sliter med alvorlige mentale problemer, vitner om at endringen ikke har vært helt vellykket. Jeg er ikke i stand til å vurdere i hvilken grad Gud spilte en rolle i denne prosessen, og hvor mye av miseren som skyldes menneskelig egenrådighet.

Hjerneforskerne har ikke helt forstått hva bevissthet er. Man er på sporet av den, slik det blant annet er fremstilt av Damasio.7 Men selv han innrømmer at vitenskapen har et godt stykke igjen før man har løst tankekraftens mysterier. I tråd med det som er sagt om Big Bang, velger jeg å tro at overordnede krefter («Gud») har en finger med i spillet.

Et annet viktig poeng når det gjelder etikk, er forholdet til begrepet ansvar. Kristne hevder at vi mennesker har fått livet som en gave av Gud og at vi er ansvarlige for å bruke det slik han har lagt opp til. Humanistene legger større vekt på at mennesket har fått visse grunnleggende rettigheter som samfunnet skal oppfylle. Denne forskjellen er ikke triviell.

Biologi

Fundamentalistiske varianter av kristendom argumenterer med at alt levende er skapt av Gud direkte og at naturvitenskapen og Darwin tar feil. Jeg deler ikke denne oppfatningen. Som Davidsen og Søvik så godt beskriver, trenger det ikke være noen motsetning mellom evolusjonslæren og kristentro. De gjør seg til talsmenn for en «teistisk evolusjon», i det de hevder at Gud virker gjennom naturlovene som han har skapt og opprettholder. De finner det vanskelig å beskrive hvordan livet har oppstått, men mener at en naturlig forklaring virker mest rimelig.

Medisin

Den kristne oppfatningen er at livet er «hellig». Som Guds skaperverk skal vi betrakte det i ydmykhet og undring. Ut fra et slikt syn vil det være om å gjøre å redde liv under alle forhold.

Humanister fremhever begrepet «livskvalitet» og er tilbøyelige til å se på mennesket som en «vare». Dette fører gjerne til at bare fysisk målbare avvik blir behandlet. Åndelige verdier og holdninger tillegges ikke tilsvarende vekt.

Disse grunnholdningene får mange konsekvenser. Kristentroen innebærer for mange at vi ikke skal «tukle» med livet – ikke bruke medikamenter og stoffer som endrer personligheten, ikke gå over grenser når det gjelder kunstig befruktning, ikke endre på klare bibelske oppfatninger av hva som er en mann og en kvinne, og hvordan de lever sammen – og en rekke andre problemstillinger av etisk og moralsk art som blir aktuelle med vitenskapens nyoppdagelser. De fleste kristne holder fast på kjernefamilien som den grunnleggende enheten i samfunnet.

Humanister bestrider mye av dette. Selv om det er ulike oppfatninger, er den generelle trenden at de ønsker å utforske og utnytte nyvinninger innen medisinen. Sæd- og eggdonasjon gjør at homofile par kan få barn, grensene mellom kjønnene dempes og «et tredje kjønn» legaliseres, ulike preparater tillates som bidrar til helt nye bevissthetstilstander.  Den tradisjonelle familien, med far, mor og barn, settes under press. I og med at mennesket selv skal bestemme hva som er rett, samtidig som tradisjonelle moralregler settes ut av spill, er det vanskelig å se hva utviklingen vil føre til.

Psykologi

Fundamentalister kommer med mange utsagn om kropp og sjel som jeg ikke deler. Damasio har klart tilbakevist Descartes’ syn om at vi har én legemlig og én sjelelig virkelighet.7 Han er dermed mer på linje med den gamle jødiske oppfatningen enn med Platon.

Derimot er det noen psykologiske avledninger av det kristne grunnsynet som strider mot moderne humanistiske oppfatninger. Bibelen fremhever klart at lidelse kan føre til noe positivt. Lidelsen er i noen tilfelle Guds måte å forme mennesker på. Det vises blant annet til første Peters brev, kapittel 1. Vi skal huske at Jesus gikk gjennom ufattelige lidelser mot slutten av livet sitt på jorden, og han oppfordret etterfølgere til «å ta sitt kors opp» og følge ham.

Bønn har en enorm kraft – alene med Gud eller sammen med andre. Særlig har jeg funnet at bønn i små grupper er virkningsfullt. Det er slett ikke alltid man får det man ber om. Men poenget med bønnen er at man selv forandres og styrkes i kontakten med Gud. Bønnegrupper er også et sted for bekjennelse og utveksling av indre tanker og synder. Jeg har erfart at det har en helbredende virkning.

Alt dette er stort sett ukjent mark for humanister. De gjør ofte alt for å unngå lidelse, gjerne med kunstige midler. Personlig synd blir erstattet med «statens ansvar». Om mennesker lider, legges skylden på styresmaktene. Kanskje er dette noe av grunnen til at det det er så mye syting og klaging over helsevesenet i ett av verdens rikeste land, med et velfungerende velferdssystem?

Sosiologi

For kristne har Guds ord autoritet. Dette betyr etter mitt syn ikke at vi skal ta bokstavelig alt som står i Bibelen. Men ved å lese den hellige boken i sammenheng, kanskje i forskjellige oversettelser, er det min erfaring at det kommer frem et klart og entydig bilde av hvordan vi skal forholde oss til virkeligheten. Et sentralt bibelvers er Johannes 15,5, der Jesus sier: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. Uten meg kan der ikke gjøre noe.» Å være i Jesus innebærer å ha tankene festet på ham, og omvendt: å la Jesus være i oss betyr å slippe ham inn i vårt innerste hjerterom.

For kristne er lydighet mot Gud og hans plan ikke noen byrde, men en befriende livsinnstilling. Man blir del av et verdensomspennende fellesskap der alle forholder seg til den samme Gud.

Sekulære humanister har ikke noe tilsvarende fellesskap. Riktignok har de en del felles verdier, men individualismen er livsnerven i deres grunnsyn. Rettighetstankegangen fører til mange konflikter og kryssende hensyn. Et eksempel er retten til å få barn for homofile par og enslige kvinner (eller menn). Dette kan i mange tilfelle kollidere med barnets rett til å ha en mor og en far.

Det hevdes at religion – særlig kristentro – er en privatsak. Problemet er at Jesus sa noe radikalt forskjellig fra dette. Hans hovedbudskap var at Guds rike vil bryte frem. Guds rike – eller kongerike – er en helt reell styreform, der alle forholder seg til Gud. Opp gjennom historien har mange forsøkt å skape et slikt rike på jorden. En av dem var Jean Calvin. Han prøvde å skape en «gudsstat» i Genève.9 Slikt har alltid mislyktes. Jeg tror ikke på menneskeskapte gudsriker. Men som kristen tror jeg at Guds kongerike kommer til å bli en realitet en eller annen gang i fremtiden.

Sosialhumanismen (eller kommunismen) må anses som et forsøk på å skape en slags gudsstat på jorden, riktignok uten Gud. Som Harari så klart beskriver, har de kommunistiske eksperimentene i det tjuende århundre på de fleste områder spilt fallitt. Liberalhumanistene tar derfor avstand på forsøk på å danne slike stater, men deres tro bli gjennomsyret av individualisme og tro på den enkeltes evner og rettigheter.

Rettsvesen

Kristen tro og moral ligger til grunn for mye av rettspraksisen i den vestlige verden. I Norge førte innføringen av kristenretten på begynnelsen av 1000-tallet til store endringer i samfunnet. Selv om mye urettferdighet har skjedd i kirkens navn, er de fleste enige i at det kristne grunnsynet har medvirket til en human utvikling i landet. Respekt for Gud og tro på hans forsyn har styrt mange ledere opp gjennom historien.

Denne holdningen møter nå utfordringer, først og fremst fra humanistisk hold. Det legges vekt på menneskelige vurderinger og meningsbryting, og Habermas sine tanker har gjennomslag. Lovene relativiseres og endres ut fra hensiktsmessighet – gjerne i et kort perspektiv. Ansvaret for å bekjempe forbrytelser legges på staten, og den enkeltes ansvar pulveriseres, blant annet ut fra rettighetstankegang. Enhver skal ha menneskelig behandling, selv om man har utført de groveste brottsverk.

Politikk

Kristendom og politikk har ofte vært blandet sammen på usmakelig måte. Kristendemokratiske og kristensosialistiske partier har dekt seg under kristennavnet og kjempet for sine egne saker. Selv reagerer jeg sterkt på måten Donald Trump brukte kristne innslag under sin innsettelsesseremoni som president. Religion har blitt misbrukt av makthavere gjennom alle tider. Noen hevder til og med at maktbruk og undertrykkelse er selve hovedberettigelsen for religion.2

Jeg ser at de har et poeng, men deler ikke oppfatningen når det gjelder sammenligningen mellom humanisme og kristentro. Humanismen har de siste par hundreår hatt tre ulike innkledninger: sosialhumanisme, evolusjonær humanisme og liberalhumanisme. Det første er bedre kjent under navn som kommunisme eller sosialisme. Med evolusjonær humanisme tenkes gjerne på nasjonalsosialisme eller nazisme. I dette kapitlet har vi i stor grad behandles liberalhumanismen, av mange rett og slett kalt liberalisme. Den er høyst levende i samfunnet i 2017, men det er mange som mener den er under press, blant annet fordi datateknologi og andre tekniske nyvinninger undergraver det enkelte menneskes integritet og selvstendighet. Under kampanjen for Brexit og under det amerikanske presidentvalget i 2016 ble dataanalyser brukt meget aktivt for å påvirke velgerne.

I Norge bekjenner kong Harald V seg til den evangelisk-lutherske tro, og han sa i nyttårstalen 2016/17 at han verdsetter vigslingen da han tiltrådte. Vissheten om at han arbeider under Guds velsignelse gir ham styrke i kongsgjerningen. Selv om noen stiller spørsmål ved at dette står i grunnloven, er det neppe mange som hevder at kongen misbruker kristentroen til undertrykkelse. Tvert imot, nettopp troen er for ham en spore til å kjempe for de svake i samfunnet, og hans menneskelighet overgår den vi finner hos de fleste profesjonelle politikere her i landet. Dette gjør ham til et samlende symbol for de fleste av oss.

Økonomi

Kristendommens bidrag når det gjelder økonomi dreier seg først og fremst om rettferdighet, slik jeg ser det. Der er den nesten på linje med kommunistenes målsetning: at alle skal arbeide etter evne og få etter behov. Dette er i konflikt med liberalismen, som særlig i de senere år har medført sterkere og sterkere konkurranse. En uunngåelig følge av dette er sosiale ulikheter.

Jesus stilte seg alltid på de fattiges side. Selv om dette i og for seg skulle stemme med humanistiske tanker, har liberalhumanismen i praksis et helt motsatt resultat.

Skole

Undervisning i kristen regi tar utgangspunkt i Guds ord og troen på at han har skapt oss og gitt oss utfordringer. Kristen nestekjærlighet er et grunnprinsipp. Det er viktig for kristne at vår arv fra Olav den helliges tid blir ivaretatt og at etikk og moral bygger på kristne grunnverdier. Lærere bør ha en høy moralsk standard. Etter min oppfatning kan man ikke kreve at lærerne skal holde sin tro hemmelig. Men de må behandle alle elever med respekt og akseptere at det er mange livssyn i klassen. En grundig opplæring i Bibelen og kirkehistorien kan neppe skade noen, og for at stoffet skal bli levende for elevene, bør de se hva kristentro innebærer i praksis.

Mange humanister vil bestride det jeg her har skrevet. De påstår at det er en menneskerettighet å slippe å høre om kristentro. Men aksepterer de også at det er en menneskerettighet for kristne elever å slippe å høre om humanismen?

Kulturliv

Skal kulturen skal være kristen eller humanistisk? Dette må anses som et relevant spørsmål i dag. Jeg mener at kristne ikke bør presse sitt syn på folk som ikke er interessert. Ateister skal få lov til å hevde at Gud ikke finnes, uten å bli kritisert for det. Kunsten følger sine egne veier, og den er trolig like gammel som religionen i menneskehetens utvikling.

Men humanetikere kan heller ikke kreve at de kristne tier stille.

Oppsummering

Humanismen – og da spesielt liberalhumanismen – fremstår som en alternativ religion til kristendommen. Den har i dag ganske mange tilhengere, og den preger mye av samfunnslivet. De fleste anser dette som uproblematisk. Men som John Allen sier i boken Forfulgt: Den globale krigen mot kristne, er slike liberale holdninger ofte med på å kneble dem som ser på Jesus som sin frelser og livgiver.10 Om dette i sin tur vil gå over i aktiv kristenforfølgelse i Norge gjenstår å se, men tendenser ute i verden kan peke i en slik retning.

Referanser:

Wright, Tom, 2011. Simply Jesus. Who he was, what he did, why it matters. SPCK. ISBN 9780281064793.

Harari, Yuval Noah, 2016. Homo Deus. A brief history of tomorrow. Harvill Secker. ISBN 978191070184.

Waggoner, Robert L, 2007. Christianity or humanism: Which will you choose? Publishing Designs. ISBN 9780929540672.

Davidsen, Bjørn Are og Atle Ottesen Søvik, 2016. Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler!  De store spørsmålene #2. Efrem forlag.

Damasio, Antonio, 2010. Self comes to mind. Constructing the conscious brain. Vintage. ISBN 9780099498025.

Damasio, Antonio, 2006. Descartes’ error. Emotion, reason and the human brain. Vintage. ISBN 9780099501640.

Allan, John Jr, 2016. The global war on Christians.Image. ISBN 9780770437374.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt