Livets tvetydighet

Espen Ottosen svarer på mitt innlegg 23. mars, under overskriften «Vi som ikke er perfekte». Slik jeg leser Ottosen, ønsker han å si noe om livets tvetydighet ved å gjøre bruk av både teologiske og medisinske fagtermer. Den medisinske terminologien representeres ved ord som «sykdom, avvik og medisinsk behandling». Den teologiske fagterminologien kommer til syne gjennom ord som «skaperverk» og «fall». Slik forsøker Ottosen å forene disse to perspektivene:

«Selv om ethvert menneske er skapt av Gud, bør vi ikke tenke at alle blir født til vår jord nøyaktig som Gud ønsker det. I så fall blir vel konsekvensen at vi angriper Guds skaperverk hvis vi forsøker å behandle et barn som blir født med hjertefeil.»

Blander sammen. Men nettopp sammenblandingen av ­variasjoner mennesker imellom innen helse og funksjonsevne med en spekulasjon over hva Gud eventuelt «ønsker», er ytterst problematisk.

Mennesker har gjennom alle tider foretatt vurderinger av seg selv og andre på bakgrunn av konkrete, kroppslige ulikheter. Medisinske termer er utviklet innenfor et spesifikt faglig interesseområde og bygger på visse forståelser av helse og statistisk forventet «normalitet» hva angår funksjonsevner og helse.

Forståelser av funksjonsevne og helse varierer med tid og samfunn. I moderne tid har vestlig medisin hatt stor definisjonsmakt blant annet fordi medisinske behandlinger har vært i rivende utvikling. Folk i vesten lever i dag bedre og lengre liv enn noen gang tidligere.

Vanskelig avgrensning. Samtidig er vi i en situasjon hvor det også er vanskelig å vite hvilke diagnoser og tilstander som bør og skal behandles og med hvilke metoder. Det er heller ikke alltid klart hva som ligger i ordet «­behandling» og hvem behandlingen er til det beste for.

Hvis et par får vite at deres foster kan ha Downs syndrom, kan behandlingen bestå i at dette fosteret, på grunn av tilstanden, velges bort. Heller ikke i voksenlivet er diagnoser og menneskelige tilstander nøytrale. Hvis en person i et jobbintervju forteller om sykdomstilstander i familien­ eller at vedkommende har 
en kronisk sykdom, reduseres ofte hennes mulighet til å få jobben.

Dårligere tilgang. Personer som lever med begrensninger som er annerledes enn flertallet i samfunnet og i sin aldersgruppe­, har dårligere tilgang til felles­goder. Dette er dokumentert i en rekke politiske dokumenter, sist i Rettighetsutvalgets rapport NO2016:17 «På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming».

Innenfor det siste århundret har enkeltmennesker blitt ekskludert på grunnlag av funksjonsevne og helsetilstand. Mange har blitt isolert fra fellesskap og opplevd diskriminering på viktige samfunnsområder. Dette er et etisk, teologisk og samfunnsmessig problem som angår alle.

Berører hele skaperverket. Sett i dette lys, er det et hovedproblem i utsagnet ovenfor at Ottosen spekulerer over om alle mennesker kan være født til jorden nøyaktig som Gud ønsker. I den grad syndefallsmyten skal brukes meningsfullt, må bruken av myten reflektere at hele skaperverket er berørt.

I Ottosens argumentasjon knyttes noen mennesker sterkere til fallets konsekvenser enn andre. De som får byrden ved å skulle synliggjøre verden som ikke bare skapt, men også falt, er nettopp mennesker som opp­lever og har opplevd diskriminering og ekskludering.

Gale spørsmål og svar. Spørsmål om normalitet og avvik er feil stilt, medisinsk-historisk problematisk og teologisk irrelevant. En viktig teologisk oppgave er i stedet å gjennomtenke alle aspekt ved livet og hvilke oppgaver mangfold og sårbarhet gir oss som samfunn og medmennesker.

Hvis vi tar som utgangspunkt at menneskelivet er tvetydig og preges av ulikheter i behov og evner, må en teologisk tenkning forholde seg til menneskers livsvilkår uten å stigmatisere noen som «avvikende».

Hva vi kan si om Guds ­ønsker, kjenner vi fra skaperverkets mangfold slik vi lever i det, og fra skapelsesberetningens ­utsagn om at Gud ser på sitt skaperverk og vurderer det som «svært godt!»

Håpsdimensjonen. Teologen Even Borch­ minner i sitt innlegg 25. mars om håpsdimensjonen. Det er en god påminnelse. Men også håpet skal kunne fortolkes i lys av menneskers ulike erfaringer, og da kan konkretiseringer som klinger godt for noen være problematiske for andre.

For meg gir det mening at håpsdimensjonen handler om å møte anerkjennelse som likeverdige og at det som i dag er vanskelig ikke lenger skal være smertefullt.