Verdidebatt

Luther var ingen pietist - men kanskje en tidlig postmodernist

En nylesning av Martin Luther kan ha betydning for langt mer enn personlig kristen tro. Det kan endre vår protestantiske mentalitet - og vårt forhold til Den katolske kirke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.


Spørsmålet er ikke om jeg kan gi opp min pietistiske versjon av Luther, men heller: Vil jeg? Tør jeg?
Forfatter Magnus Malm formulerer Luthers dobbeltbudskap om kvinnen som freser til sin mann: «Du er fullstendig håpløs, en dritt! … Men jeg elsker deg likevel!» Å være verdiløs og ­elsket på en og samme tid er natur­ligvis veien til dyp usikkerhet omkring egen identitet – og relasjonen til Gud.

Paradoksenes mann. 

Luther fryktet at han ikke var god nok, han fryktet Guds dom. For ham ble det derfor noe eksplosivt frigjørende i erkjennelsen av at mennesket ikke blir rettferdig for Gud gjennom sine gjerninger, men i kraft av hva Kristus har gjort på korset.
Likevel er det plassert dypt i mange av oss at Guds kjærlighet er noe vi får del i på tross av, ikke på grunn av hvem vi er.
Slik er vi fortsatt preget av det gudsbildet Luther forsøkte å frigjøre seg fra. I dagligtale brukes begrepet «luthersk» for å beskrive noe strengt, moralistisk og selvrefsende. For teologer er det derimot en kjent sak at Luther aldri var noen pietist, tvert imot tilbød han mange paradokser å forstå kristendommen med – ­paradokser som unndrar seg enøyd, pietistisk tolkning.

Veien til fornyelse. 

Reformasjonsjubileet gir anledning til å gå til ­kilden, til den historiske Luther. Til nettopp å hente frem det mangfoldige og paradoksale ved ham – og ikke minst konteksten for hans oppgjør med den katolske kirken.
Når vi leser Luther ut fra hans samtid, ser vi en kristen som ville korrigere et usunt gudsbilde og usunne botsøvelser, men som ikke ville være kirkefader. Med sin autoritetskritikk og tydeliggjøring av at Gud ikke må gjøres til tjener for menneskets prosjekt, dekonstruerer han på mange måter ethvert teologisk prosjekt.
Man kan argumentere for at Luther­ var en tidlig postmodernist, slik ­teolog Knut Alfsvåg peker på. Og når paradoksenes Luther trer tydeligere frem, utfordres også vår pietistiske versjon av ham. Derfor er det å forkaste Luther feil vei å gå – veien til fornyelse går via ham. Kanskje er det på tide med denne fornyelsen.

Mørkt menneskesyn. 

Magnus Malm peker i tidsskriftet Strek på at Luthers tilgivende Gud er et frigjørende budskap, samtidig som det medfører et mørkt menneskesyn – mennesket er så fordervet av synd at det ikke evner å gjøre noe godt. Dette gjelder definitivt ikke bare troende kristnes gudsbilde, det er dypt forankret i vår kultur.
Og er det ikke litt godt å være der, også? Å fordømme egen synd er for­utsigbart og trygt. Hva åpner seg hvis vi har viljen til det gode? Kjenn ­etter selv – hvilken impuls ligger deg nærmest – moralsk selvtukt fordi du lever et liv som ødelegger klodens klima? Eller positivt blikk på egen evne til å endre adferd og livsstil for et bedre miljø?
Det siste krever noe mer av oss, en vilje til det gode. Dersom vi bare er opptatt av vår syndige natur og ikke kommer forbi den, ligger det heller ikke noe positivt i vår evne til å ville noe, til å redde oss selv.

Bruddets ideologi. 

Vi trenger å frigjøre oss fra frykten for at handlingen bare er et skall, en fromhetsøvelse. Luther ønsket aldri at vi skulle­ bli passive, det var gjerningsrettferdig­heten han ville til livs – ikke gjernings­kristendommen. Jeg har selv opplevd uro rundt en kristen leder fordi vedkommende hadde involvert seg i hjelpearbeid. Det ble problematisert som «gjerningskristendom». En feilslutning – Luthers poeng var ikke at vi skal slutte å gjøre gode gjerninger, men at vi skal slippe den håpløse oppgaven med å sortere våre egne gjerninger etter deres grad av holdbarhet etter Guds målestokk.
Det er ironisk at Luthers oppgjør med det som innskrenket ham, endte i nye innskrenkninger. Sånn er det med bruddets ideologi, det kan så lett bli gjenstand for samme fundamentalisme som den vi vil til livs.
En nylesning av Luther påvirker derfor mer enn teologien. Den kan faktisk ha stor betydning – både for vår personlige tro, for vår protestantiske mentalitet – og får vårt forhold til Den katolske kirke.

Gjøre tro. 

Protestanter ser ut til å nærme seg katolske kristne gjennom hvordan troen praktiseres. Vårt Land skrev i fjor sommer at nettopp «trospraksis» er det nye moteordet. Nå korser vi oss og går til nattverd som aldri før. Sansene tas mer i bruk, med bønnevandring, håndspåleggelse og lystenning.
Et paradigmeskifte som kan opp­leves som en kollisjon med det protestantiske trosuniverset. Men kanskje er det heller tegn på et behov for å legge av seg den individuelle byrden «troen alene» har lagt på oss.

Sekularisering. 

For hvis vi virkelig er mer enn fortapte syndere, hvilken utfordring gis vi ikke da, som Malm peker på, til å gjøre noe viktig med livene våre? Vi må utfordre vår pie­tistiske Luther, ikke klynge oss til en syndsforståelse som passiviserer og innskrenker.
Klarer vi å se Luthers lære i et historisk lys, kan vi både møte vår egen menneskelighet og våre ­katolske ­venner med større raushet. I ­sekulariseringens tid trenger vi, som Malm peker på, et positivt menneske­syn innenfor troens rom – ellers er alternativet sekularisering. Og tenk om vi kunne møtt sekulariseringen også med kristen enhet – etter fem hundre år med splittelse.

På vltv.no kan du se Åshild Mathisen i samtale med blant andre biskopene Bjørn Eidsvig og Ole Kristian Kvarme om Martin Luther og kristen tro.

Les mer om mer disse temaene:

Åshild Mathisen

Åshild Mathisen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt