Verdidebatt

Verden er urettferdig

Det er nok av triste ting, hvis du bare ser deg rundt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For noen dager siden hadde Dagsrevyen funnet en ung teologistudent som ville bli prest. Hun var lettere oppgitt over at utsiktene til å bli prest som samboer ikke hadde blitt noe bedre. Det var tydelig at kirken ikke var i takt med tiden, etter hennes mening, hun følte press på seg til å gifte seg med kjæresten.

I denne reportasjen finner man alt som er galt med alt, vil jeg si. Det er jo først og fremst det at når man ser Dagsrevyen, ser man i praksis de fleste reportasjene fire fem ganger. Vi visste hva den unge studenten mente om både kirken og ekteskapet og hvor viktig tiden vi lever i er, allerede i innledningen med glimt fra kveldens innslag.

Deretter gjentas de samme poengene når tiden er kommet til reportasjen, for så å drøvtygges og porsjoneres ut i en for Dagsrevyen unik dramaturgi, der alt fortelles slik at du hele tiden vet hva som skal bli sagt.

Så er det jo dette med ikke å være i takt med tiden, noe av det aller farligste for mange. De av oss som oppdager kirken i seneste laget, så å si, søker vel kanskje litt ekstra preg av middelalder – det er jo ikke akkurat den spanske inkvisisjonen som har holdt meg vekk fra katolisismen, for å si det sånn – konvertitter må sies å være ørlite mere åpne for heksebrenning enn folk som er født inn i det, for å sette det litt på spissen – man blir liksom ikke kristen for å være i takt med sin tid, om du skjønner hva jeg mener.

Reportasjen med teologistudenten hadde de vanlige grepene, litt hes og resignert voice over, cafe lattebilder fra kafé, streng biskop som ikke forstår tiden vi lever i, jeg tror kanskje også noen små barn som løp etter duer på et torg.

Det var følelser. Ting var leit. Man får jo lyst til å gi opp, lissom. Verden er urettferdig. Uskarpe bilder av ben. Du kjenner den stemningen av barne-TV der Trine-Lise gledet seg til å besøke bestemor, men så er det så leit, for bestemor og de voksne er så travle hele tiden, og hvorfor kan ikke alle ta seg tid til å kose litt med Trine-Lise, dumme, dumme voksne, men så ender det godt til slutt, og så kommer Dagsrevyen, bare at ting glir mer over i hverandre nå, barne-TV er ikke helt over når nyhetene begynner, onklene og tantene fra barne-TV har tatt bolig i ankerne i Dagsrevyen, nå skal vi høre at noen har det leit, sier de, og så får vi høre om noen som har det leit, og litt senere får vi høre at vi nettopp har hørt at noen synes noe er leit, og de som har det leit har én ting til felles i dagsrevy­dramaturgien, de har måttet tilpasse seg fellesskapet, har fått sin verdighet utfordret, har måttet sove på gangen, fikk ikke spesial­undervisning, fant ikke noen rullestolrampe, måtte se på de andre leke, fikk ikke bli astronaut, ble nektet kake uten mel, fikk ikke invitasjon, venter på svar, har snart gitt opp å klage, men bare snart, for den perfekte dagsrevykarakteren er den som fortsatt venter litt, mot alle odds, liksom, slik at vi tre uker senere kan se nesten eksakt samme reportasje, gjerne med Bent Høie som sier at de ser at de kunne gjort mer for Trine-Lise og at det er klart at det er vanskelig med livet, men sånn er det nå en gang, og så kan Audun Lysbakken slå et slag for å fjerne forskjellene.

Så hvordan går det med teologistudenten som vil bli prest? Vel, strengt tatt hadde hun jo nå planen klar: Hun skal bare bli ferdig med studiene, gifte seg med kjæresten og få seg jobb som prest.

Hun smilte lurt da hun sa det. Jeg tipper det var diskusjon under redigeringen om akkurat det burde klippes vekk.
Dramatiker og TV-produsent

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt