Sps venstrenasjonalisme

Etter at Sp-leder Vedum ble klappet fram av et entusiastisk parti­ i sterk fremgang, tok han et bredt sveip over partiets viktigste kampsaker og plasserte Sp i en tydelig venstrenasjonalistisk tradisjon i norsk sammenheng.

Han dundret løs på Høyres eierskapspolitikk og holdning til konsesjonslovene. Han ­anklaget regjeringen for manglende forståelse for viktigheten av norsk eierskap. Han konkluderte: «Med Sp i regjering skal ikke Norge selges ut, bit for bit».

Den norske krona

Vedum kunne heller ikke dy seg fra å minne om Erna Solbergs tid­ligere ønske om at Norge skulle inngå i EUs felles valutaunion: «Den senere tid har Erna Solberg brukt mye tid på å skryte over den solide, norske krona. Det er godt at det er lov å skifte mening, men Erna var blant de fremste talsfolkene for å kaste krona og innføre Euro. De siste årene har vist hvor klokt det var å beholde krona – og at ­folket får bestemme».

Deretter hyllet Vedum britene­ for deres bruk av sin demokratiske frihet. Han pekte på at deres Brexit likner norsk nei til EF og Ei -73 og -94.

«Inkluderingsprosjekt»

I talen var han dessuten flere ganger innom spørsmålet om hvilken form for nasjonalisme Sp er en del av. I denne sammenhengen fastslo han at Sp ikke står i den samme innvandringskritske tradisjonen som mange høyrepopulistiske parter gjør. Han sa blant annet: «Vår nasjonalstatstenkning er ikke skummel. For vår tro på nasjonalstaten bygger fellesskap og folkestyre. Den er ikke et ekskluderingsprosjekt, det er et inkluderingsprosjekt».

Venstrenasjonalismen som Vedum og Sp lener seg på, har en lang tradisjon i Norge, og har i perioder preget nasjonen sterkt. Strømningene som også har vært omtalt som radikal nasjonalisme, var aller mest synlig i tiden før unionsoppløsningen med Sverige. Den gangen sto venstrenasjonalismen i motsetning til borgerskapet og partiet Høyre, som ønsket at Norge skulle forbli i union med Sverige.

EF og EU-kamp

Den samme­ formen for venstresidenasjonalisme blusset kraftig opp under EF-kampen i 1972 og EU-kampen i 1994. Også den gangen i sterk motsetning til Høyre og sentrale deler av ­næringslivet og deres kamp 
for en internasjonalisert økonomi.

Venstrenasjonalismen, slik 
vi kjenner den i norsk sammen­heng, har flere tydelige kjennetegn. Noen av dem er kampen for en sterk nasjonalstat kombinert med tydelig lokal selvråderett. Kampen for nasjonalt eierskap til egne ressurser er et annet kjennetegn. Det samme er kampen mot overnasjonal styring. I visse perioder har det vært kampen mot union, i andre perioder kampen mot globalisering og fri kapitalflyt.

Da Vedum talte til sine egne fredag, beklaget han seg over det han oppfatter som ­beskyldninger fra høyresiden for å være både «populister» og «nasjonalister» og for å snu «kappa etter vinden».

Slo tilbake. 

I talen slo Vedum kraftig tilbake: «Kjære venner: Det er ikke vi som har snudd kappa etter vinden. Det er vinden som har snudd». Det siste har Sp-lederen trolig rett i: Vedum har de politiske vindene på sin side akkurat nå. Men det betyr ikke at Sp kommer til å gå fri for angrep i tiden som kommer. Alle som utford­rer makt og som tar velgere fra andre, må regne med tøff­behandling.

Men det er ikke nødvendigvis et problem for Sp. En av Vedums forgjengere, Anne Enger, skal en gang ha uttalt at eneste måte å bli sett, hørt og få makt er å ha en mektig fiende. Hvis det er riktig, kan Sp gjøre det riktig godt ved høstens valg.