Selvmedfølelse/egenomsorg og psykisk styrke

Roboter (GUD) er satt inn i arbeidet med krigstraumer og PTSS. Den eneste metoden for å komme seg mentalt gjennom en katastrofe som går over tid, er å bli utsatt for overgrepet i en tryggere setting. Når kroppen slapper av, siger følelsene innover en og dybdetenkning og refleksjon får gode kår. Har man en fagperson i tillegg, vil sorgarbeidet gå lettere.

Jeg var en av dem som meldte meg som helseperson etter 22/11. De burde tatt i mot tilbudet i kommunene. Det ser vi nå. Det samme opplever vi i politisk sammenheng; Konsulenter bruker 1/4 av lønnsutgiftene i helsetjenesten. Vi som er langtidsutdannet gjør det ved siden av de andre oppgavene, hvis man slipper til.

Det kan virke arrogant, men mest av alt handler det om uvitenhet, manglende oversikt og lav tillit til egne, interne krefter. Sykepleie kan skje alle steder, over hele landet.

Triage er viktig. Kommunikasjon må hjelpe de som trenger trøst, de som trenger videre behandling og de som ikke kommer i arbeid på egenhånd.

Å henvise ofre for katastrofer til å hjelpe seg selv er utidig.

De sier ; "Vi er ikke redde" (mareritt skremmer), holdninger fornedrer og  manglende fagkompetanse gjør ting verrre.

Det er ikke vi som skal bestemme hvem som er redde. Det er de som er utsatt for katastrofen. Å spille på lag med dem utvikler våre holdninger til medmenneskene rundt oss.

Å eie endringen gjør noe med samarbeidet over tid.

Arbeidet med en katastrofe er ikke ferdig før det siste offeret har fått sin helse på plass igjen. En verdifull jobb for en bærekraftig fremtid.

Menneskesynet kommer stadig tilsyne hver gang det skjer en terroraksjon eller en katastrofe og mistilliten til andre faggrupper(Svensen,Laudal).

Man blir som regel ikke immun for katastrofer. Det omvendte skjer. Man blir mer human.