Bilder i blinde

Jeg gikk i syvende klasse. Uten forvarsel ble plutselig verden temmelig teit. Lærerne var masete og foreldrene mine hadde ikke lenger heltestatus. De eldre brødrene var dumme og jeg begynte å kjenne irritasjon over andres væremåte. Fortvilelsen over at både andre og jeg tildelte meg merkelappen «annerledes» viste seg som en skygge i bevisstheten. Den ble et plagsomt vedheng jeg hele tiden prøvde å ta kvelertak på. Jeg ville være like rask, flink, stilig, kul og spennende som alle de andre. 

Det var derfor enkelt å delta i klassens sukkekor over lærerens budskap om et kommende museumsbesøk. Gleden over å slippe en dobbelttime i matte var ekte nok, men alle syntes disse utfluktene var meningsløse. Det de andre visste lite om, og noe jeg knapt nok ville innrømme for meg selv, var at jeg i grunnen syntes at historie var spennende. Gamle gjenstander og fortellinger om hendelser som skjedde for lenge siden pirret nysgjerrigheten min, men denne hemmeligheten stengte jeg i et av mine skjulte kamre. Merkelappen «annerledes» hadde ikke behov for enda større bokstaver.

Historie likte jeg, men hvor artig var det å traske rundt på museer med visuelle symboler og bilder uten følbar tilgjengelighet?? Hvor mye av mitt vitebegjær ble tilfredsstilt ved at hendene mine flakset over ensartede, glatte og kalde glassmontre? Så nær så nær, men så kjedelig, så unyttig. Når guiden understreket det håpløse i situasjonen ved å si: «disse gamle klærne dere ser her er helt fantastiske, Legg merke til den flotte silken, de vakre sømmene og de dype fargene…» eller «dette fantastiske smykket har en helt unik fasong». Margrethe Munthes barnesang klang i øret: «Bare se, men ikke røre, det har mor så ofte sagt». Med smilet på plass var det nok få som fanget signaler om min lille sorg. De andre måtte ikke få vite at jeg gjerne ville se de gamle skattene på min måte, at jeg hungret etter å utforske med fingertuppenes begrensede synsfelt. De kalde, glatte glassflatene ble en påminnelse om at de andre opplevde noe jeg ikke fullt ut kunne delta i.

Da jeg mange år senere ble mor kom museumstrollet på besøk igjen. Tiden var kommet da vi ville ta med barna til Legoland. Selvfølgelig gledet jeg meg til at hele familien skulle på ferie sammen. Alle så fram til noen rolige dager i Danmark hvor besøket i den velkjente fornøyelsesparken var hovedattraksjonen. Det var absolutt ikke et offer, men en glede å ta med guttene til legoklossenes univers. Men jeg ville så gjerne peke ut morsomme ting for de to guttene mine. Det ville være så gøy å kunne si: «Se der, den legobygningen kalles rådhuset». Vi skulle få oppleve besøket i fellesskap, men jeg følte allikevel at min deltakelse var litt pjuskete.
Forkunnskapen jeg hadde om stedet var beskjeden. Jeg trodde stort sett alt var av Lego. Men sånn var det ikke. For i den ene delen av parken var det et solid tivoliområde. En spire av entusiasme ble tent. Jeg elsker sånne maskiner som vrenger opp- ned på hit og dit. Raske snurreturer hvor retningssans og romforståelse forsvinner i primalhyl og lattersprengte øyeblikk er noe som får høy karakter av meg.

Da turen kom til legoavdelingen hadde jeg allerede fått mer ut av dagen enn forventet. Nå skulle barna få enda en opplevelse, og jeg gledet meg til å høre begeistringen og fasinasjonen som konstruksjonene garantert ville frembringe. Legodupedittene stod langt bak solide gjerder, trollet visket meg irriterende i øret igjen. Så nær, så nær…

Men noen småting kunne fingrene mine rekke. Som et lite tidsfordriv kjente jeg fraværende på en av veggene. Et hus, det hadde jeg tatt på fra før. Så støtte fingeren mot et utspring, og jeg våknet litt. Hva slags bygning var dette? Små variasjoner i flatenes struktur kunne merkes. Det var utspring og vinduer i ulike fasonger. Verandaer var bygd med forskjellig form og størrelse. Brikkene begynte å falle på plass, jeg hadde fått et komplett bilde av en stor montasje på en annerledes måte enn via blikket. Etter at de andre hadde kikket seg om en stund ville de videre, men jeg protesterte. Argusfingrene ville suge til seg flere inntrykk. Jeg strakte meg over gjerdene for å få vite mer, jeg var som et lite barn. ”Hva er dette?” spurte jeg! «Det er en stavkirke» fikk jeg vite. Et begrep som tidligere var et ord og et fenomen. Legomodellen ga meg et indre bilde, en ny forståelse. Til og med Bryggen-området i Bergen har fått en modellplass i legoland. Jeg har aldri hatt muligheten til å kikke ut over det flotte området de gangene jeg har besøkt Bergen. Men alle sier at det er et vakkert sted. Legoklossene sørget for at dette ble annerledes. Nå har også jeg fått et indre bilde av Bryggen i Bergen som mange snakker om.

Dagen startet med få forventninger, men den forlot meg med gaver som gjorde en forskjell. Små modeller kan gi stor innsikt. Visuelle inntrykk kan feste seg på netthinnen, men bilder kan også falle på plass via fingertuppenes finjusterte nervesystem.