Enklere folkekirke

Mange bærer på en dyp uro i forhold til Den norske kirkes videre utvikling.

Det diskuteres om kirken i årene fremover skal være åpen, levende, mangfoldig, frimodig eller hva som blir det neste begrepet fra en ny gruppering.

Personlig er jeg mer urolig for at kirken organisatorisk og beslutningsmessig har hensatt seg i et dysfunksjonelt uføre som rammer det lokale arbeidet og som kan vise seg vanskelig å komme ut av.

Den norske kirke har gjennom flere år tatt beslutninger og strategiske grep som har påført både menigheter, ansatte og frivillige store belastninger uten tilsvarende resultater. Jeg tenker da særlig på to ting: Det ene er den demokratiske utviklingen som har gitt kirkens valgte organ alt for mange saker å skulle behandle og forholde seg til. Det andre er de kirkelige reformenes grunnprinsipp om at alle menigheter må utforme og vedta sine egne og svært detaljerte planer.

I kirkemøtevedtak og fra mange hold blir det nå understreket to ting: I fremtidens kirke skal menighetenes posisjon styrkes, og byråkratiet skal være så lite som mulig. Dette er absolutt alle enige om. Samtidig er det få konkrete tiltak som kan sikre at disse målene blir oppfylt, snarere tvert imot. Jeg oppfatter for eksempel ingen vesentlig vilje til å revurdere kirkens grunnprinsipp, som for øvrig er en klassisk oppskrift på byråkrativekst: Lokal selvstendighet og tilsynelatende frihet, som i neste omgang må underlegges godkjenning og kontroll fra overordnet organ.

Dersom det ikke raskt tas klare grep, risikerer vi at fokus på den lokale menighet og mindre byråkrati blir honnørord uten realitet.

I siste nummer av magasinet Strek omtales en bekymringsfull utvikling i Svenska kyrkan, en kirke i dyp krise som i følge artikkelen bedriver "selvskading på høyt nivå". Blant annet beskrives den sentralkirkelige administrasjonen som å "fremstå i sitt eget univers, i dårlig kontakt med basisarbeidet i kirken". Antall sentralkirkelig ansatte i Sverige har dessuten økt med 50% etter skillet fra Staten i år 2000.

Utfordringen for Den norske kirke er å unngå at det samme skal skje her, men dette vil ikke vil skje av seg selv. Tvert imot tilsier all organisatorisk tyngdekraft at administrasjon og byråkrati vil øke, med mindre man gjør noe aktivt for å forhindre det.

Helt nødvendige og konkrete tiltak må derfor diskuteres. Dette kan for eksempel være:

1. Revidering og forenkling av Den norske kirkes beslutningsstruktur og praksis. Saker som legges ut til høring og demokratisk beslutning bør være færre og av mer overordnet karakter. Det er fullt mulig å ivareta et velfungerende kirkedemokrati uten at alle organ på alle nivå må uttale seg om alt.

2. Utjevning av balansen mellom synodal og episkopal beslutningsmyndighet slik at biskopene får beslutningsmyndighet i en del saker. Dersom det nå går i retning av reelle valg av biskoper, vil biskopene kunne utøve et slikt ansvar fra en representativ demokratisk basis. I tillegg vil deres kompetanse i større grad komme til anvendelse, og deres kirkelige tilsynsansvar kan bli tydeligere.

3. Vedtak av overordnede rammeplaner for alle menigheter i Den norske kirke på områder som gudstjeneste, kirkemusikk, trosopplæring, diakoni og misjon. Den enkelte menighet kan deretter utvikle og tilpasse sitt arbeid fra disse gitte forutsetningene, med lokal frihet uten byråkratisk kontroll.

4. Omdisponering av kirkelige ressurser fra kontroll og byråkrati til metodikk og inspirasjon.

5. Avvikling av målstyring som kirkelig styringsprinsipp og økt fokus på kirkens institusjonelle karakter som en levende organisme. Dersom man reduserer ambisjonene om å styre kirken innholdsmessig som en instrumentell organisasjon, blir det også enklere å finne løsninger på organisering og ledelse. Det bør da være fullt mulig å organisere kirken i en arbeidsgiverlinje med funksjonsdeling mellom administrativt lederansvar og faglig/pastoralt lederansvar.

6. Kirkerådets sentralkirkelige administrasjon holdes på dagens nivå eller reduseres. Nye oppgaver har kommet til etter skillet fra Staten. Da må man, som man sjelden gjør i slike tilfeller, se på hvilke oppgaver som kan tas bort. Jeg har noen konkrete forslag, uten at dette skal flagges her.

Jeg er urolig for er at det er for liten vilje og evne til å diskutere og iverksette konkrete tiltak som faktisk kan gi den effekten alle er enige om at er ønskelig. Ropene om at ting må gjøres enklere lyder fra mange kanter, ikke minst fra lokale menigheter. Samtidig opplever mange maktesløshet overfor utviklingen. Det er en åpenbar risiko for at sentralkirkelig administrasjon og kirkelig byråkrati blir selvopprettholdende og selvforsterkende muskler på kirkens legeme. Denne risikoen må motvirkes med konkrete tiltak, for avbyråkratisering skjer aldri av seg selv.