Religionsredaktør Alf Gjøsund

Religionsredaktør

To verdener kolliderer

Dagens unge setter ekteskapet høyt. Så høyt at de blir samboere i stedet.

Publisert: 23. mar 2017  /  1510 visninger.

‘Det er nok av eksempler på «gift tidlig, skilt tidlig’, sa teo­logistudent Mar­grete Kvalbein til Vårt Land tirsdag denne uken. Hun mente frykten for skilsmisse er årsaken til at mange blir samboere i stedet for å love livslang troskap.

Underforstått: Å avslutte et ­ekteskap er mer drastisk enn å avslutte et samboerskap. Samboerskapet oppleves som mindre forpliktende.
Statistikken viser det samme. Langt flere samboerforhold enn ekteskap ender med brudd, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Ubrytelig

Forpliktelsen ­
utgjør selve essensen i ekte­skapet. Mens seremonien og 
det juridiske avtaleverket har ­variert, har forpliktelsen stått fast i flere tusen år.

Fram til velferdsstaten satte opp sikkerhetsnett, var denne forpliktelsen avgjørende, særlig for kvinnene. Ved et samlivsbrudd sto de på bar bakke. Fattighuset eller prostitusjon var ofte eneste mulighet. Heldigvis skjedde det sjelden. Ekteskapet var jo ubrytelig. Den som giftet seg hadde i vitners nærvær gitt et hellig løfte om livslang troskap.

I dag har vi ordninger som gir økonomisk beskyttelse ved skilsmisse. Derimot har vi ingen ordninger som beskytter mot de psykiske sårene en skilsmisse kan skape. Vi er dessuten blitt langt mer bevisste på hvor sårbare barn er når hjemmet oppløses.

Denne sårbarheten er uav­hengig av om samlivet er formalisert. Det var dilemmaet for bispekollegiet i 1995: Fortsatt stor sårbarhet – men en ny og mindre forpliktende samlivsform. Hva sier vi om dette?
Svaret ble å understreke at det fortsatt medfører en livslang forpliktelse å starte et samliv. Med henvisning til Jesus.

Under diskusjonen om likekjønnet vigsel – ble det gjentatt gang på gang: Ekteskapet er Guds gode ordning. Forpliktelsen er så ­avgjørende at enda flere må få muligheten.

Med en slik argumentasjon ­ville det vært inkonsekvent å oppheve uttalelsen fra 1995.

En privatsak

Verken de 30 teologistudentene som laget et opprop mot biskopenes linje, ­eller sjømannspresten Jens Bjelland Grønvold, tok seg bryet med å argumentere prinsipielt etisk eller teologisk. Antakelig oppleves saken som selvinnlysende.­ Seksualmoral er da en privatsak?

Seksualmoralen er et bakteppe for diskusjonen. Noen har faktisk opplevd at kirken drev med dyneløfting. Enkelte miljøer snakker fortsatt om hvilke­ soner på kroppen man ikke kan berøre før man gifter seg.
 Den norske kirke er langt fra det ståstedet i dag. Nå avviser man ord som «synd» og «umoral», og snakker i stedet om sårbarhet og beskyttelse for den svake part. Det er antakelig klokt. Men fraværet av temaet gjør at forbudet mot samboerskap oppleves enda mer ufor-ståelig. Folk opplever at denne debatten handler om sex – et tema kirken selv har parkert.

Også synet på troens forpliktelser har gjennomgått en privati­sering. Mens biskopene legger vekt på samsvar mellom liv og lære – presten skal tross alt forkynne kirkens syn på ekte­skapet – er dette åpenbart en fremmed tanke for mange preste­studenter.

I stedet for indre teologisk sammenheng er mange yngre­ prester opptatt av teologiens paradokser. Tro lar seg ikke forsvare rasjonelt og skal ikke kritiseres, om den er aldri så ­inkonsistent.

De har et poeng: Kirken må være ærlig om at troen ikke alltid går opp. Samtidig kan en ­ensidig subjektiv tilnærming utfordre selve eksistensgrunnlaget for en kirke. Kanskje kan biskopene ta diskusjonen om samboerskap med stor ro. Den viser at det fortsatt finnes krav og etterprøv­barhet.

For noen er det antakelig vel så urovekkende at reaksjonene synes å ha bekvemmelighetsårsaker. «Kom ikke her og krev noe av en prest»? Hører vi oppskriften på en ytterligere devaluering av presteyrket

Problemer

Så vet vi samtidig at alle langt fra er der. For noen handler motstanden mot det de opplever som rigide regler om ønsket om å beskytte hverandre. Har ikke kirkens krav også skapt store problemer?

Hvem kjenner ikke folk som aldri burde giftet seg? Noen av dem gjorde det på grunn av ­moralsk press. Og da de først var gift, ventet de altfor lenge med å skille seg, fordi pliktfølelsen var så sterk. Det er ikke rart at de reagerer på selve kravet om livslang troskap.

En løsning kan kanskje være snakke mer om skilsmisse. At det forpliktende løftet faktisk ikke er gyldig hvis ekteskapet viser seg å være skadelig. At forpliktelsen til å bryte ut av et destruktivt ekteskap noen ganger er enda større enn forpliktelsen til å bli.

Det er bedre å strekke seg etter noen idealer og komme til kort, enn å droppe dem helt.

Først publisert i Vårt Land, 23. mars 2017.

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Heidi Terese Vangen

60 innlegg  1462 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
Det er bedre å strekke seg etter noen idealer og komme til kort, enn å droppe dem helt.

Nettopp! Det er dessuten disippelskapet i et nøtteskall.

1 liker  
Kommentar #2

Herborg Skorpe Skjolden

1 innlegg  1 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Alf Gjøsund skriv: 

"Verken de 30 teologistudentene som laget et opprop mot biskopenes linje, ­eller sjømannspresten Jens Bjelland Grønvold, tok seg bryet med å argumentere prinsipielt etisk eller teologisk."


Eg merka meg og at ingen av desse brukte etiske eller teologiske standpunkt. Det gjorde difor ikkje eg heller i mitt motinnlegg som stod på trykk i papiravisa i dag. Det var heilt medvite, men eg tenkjer vi bør lengre enn eigen subjektivitet. Viss argumentasjonen vår i etiske spørsmål er at ingen skal bry seg med korleis eg definerer mitt liv, så kan vi jo i grunn leve akkurat slik vi vil. Då kan vi omfamne alle samlivsformer, og polygami/polyamorøse forhold. 

Kommentar #3

Svein Roar Nilsen

3 innlegg  17 kommentarer

Hvem er "den svake part"?

Publisert over 2 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
Nå avviser man ord som «synd» og «umoral», og snakker i stedet om sårbarhet og beskyttelse for den svake part.

Jeg prøvde å finne ut om det finnes noen gjengs oppfatning av hvem den svake part i et forhold er og hvorfor denne er best beskyttet i et ekteskap, men Google var ikke i det hjelpsomme hjørnet i dag. Så kanskje noen kan gi meg en god link her? 

Du skrev litt om hvordan kvinnene tidligere fikk store problemer etter et samlivsbrudd, men en oppfatning av kvinnen som den svake part virker kanskje litt utdatert i dag? Og er ikke noe av idealet at det skal være likeverdige parter?

Dessuten, hvis det viser seg at mannen er manipulerende, voldelig, har rusproblemer eller hver måned spiller opp alle pengene de skulle kjøpt mat for, er det ikke da i det minste litt lettere å komme seg ut av elendigheten hvis man oppdager det før man har giftet seg? 

3 liker  
Kommentar #4

Alf Gjøsund

139 innlegg  128 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Svein Roar Nilsen. Gå til den siterte teksten.
Du skrev litt om hvordan kvinnene tidligere fikk store problemer etter et samlivsbrudd, men en oppfatning av kvinnen som den svake part virker kanskje litt utdatert i dag? Og er ikke noe av idealet at det skal være likeverdige parter?

Dessuten, hvis det viser seg at mannen er manipulerende, voldelig, har rusproblemer eller hver måned spiller opp alle pengene de skulle kjøpt mat for, er det ikke da i det minste litt lettere å komme seg ut av elendigheten hvis man oppdager det før man har giftet seg? 

Selvsagt står kvinnen, etter mer enn et århundre med svært nødvendig kvinnekamp, sterke i dag enn før. Samtidig er det svært mye som tyder på at det fremdeles er en ubalanse. Den følger ikke alltid kjønn, men noen ganger gjør den det. Selv mener jeg imidlertid at barna er den svakeste parten i dag.

Du spør om det er lettere å komme seg ut av elendigheten før man har giftet seg hvis man oppdager at mannen (jeg vil heller si si partneren, uavhengig av kjønn) er voldelig og manipulerende. Jeg vil svare ja og nei. Det kan være vanskeligere følelsesmessig å bryte ut av et ekteskap, fordi man opplever forpliktelsen til å prøve videre som sterkere. Dette er etter mitt syn et uheldig utslag av ekteskapsforpliktelsen – noe jeg derfor tok opp i kommentaren min. 

På den annen side gir et formalisert ekteskap en juridisk beskyttelse mot at den manipulerende parten gjør livet vanskelig for den andre, først og fremst økonomisk. Skal man få den samme beskyttelsen ved et samboerskap må man kontraktsfeste dette på forhånd, noe jeg har inntrykk av at stadig flere samboere gjør. 

2 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere