Det norske samboerskapet i lys av prestasjonskulturen

«KAN DERE ikke bare gifte dere?», spurte Fredrik Solvang, da teologistudent Christine Josephine Andreassen var gjest på Dagsnytt Atten og beklaget seg over at biskopene står fast ved 1995-uttalelsen om at prester og andre ansatte i vigslete stillinger i kirken ikke kan leve i samboerskap. Men Andreassen og hennes utkårede ville vente, forklarte Andreassen: De ønsket ikke å rushe inn i ekteskapet, men i stedet la samlivet utfolde seg i sitt naturlige tempo.

Det samme pekte Jens Bjelland Grønvold på i innlegget «Kirkens tilsyn for samboerskap». Også der appelleres det til en naturlig hastighet – der tannbørster og undertøy gradvis melder overgang og til slutt får permanent opphold hos den andre. Til grunn ligger forestillingen om ekteskapet som en organisk fullbyrdelse av samboerskapet. Et løfte som gradvis åpenbarer seg – via hverdagsmiddager, oppussingsprosjekter og synkede kalendre.

Om denne organiske forståelsen av ekteskapet er det mye pent å si. Og jeg er selv blant dem som satte den tekniske ekteskapinngåelsen på vent i en årrekke. Delvis fordi det kjentes riktig; delvis fordi det likevel ikke var noe som hastet all den tid verken jeg eller min utkårede var aktuelle for vigslede stillinger i kirken; og delvis av det vi må kunne kalle bekvemmelighetshensyn.

Det korte svaret på Fredrik Solvangs spørsmål har jeg imidlertid ikke kommet til ennå. For den desidert viktigste grunnen til at dagens twenty- og thirtysomethings utsetter å gifte seg er ganske enkelt følgende: Ekteskapet er – som det meste her i livet – annektert av prestasjonskulturen.

Eller mer presist: Bryllupsfesten er annektert av prestasjonskulturen.

I dag er det å gifte seg derfor først og fremst et spørsmål om penger, lokale-scouting og tid til planlegging.

Dette er grunnen til at norske par utsetter giftemålet – fordi det settes skyhøye krav til festen, den rituelle overgangen. Og altså ikke fordi de involverte nøler med å si JA høyt og foran en forsamling. Tro meg, når den store dagen opprenner, er dette parets minste bekymring. For JA-et er i praksis uttalt for lengst, symbolisert ved at mer enn halvparten av landets førstefødte i dag fødes innenfor samboerskapet.

Prestasjonskulturen og dens påvirkning på norske samlivsformer, må Kirken gjerne beklage seg over og yte motstand mot; men den må like fullt forholde seg til den. Ikke bare gjenta besvergelser fra 1995.

For siden midten av nittitallet er det ikke bare ekteskapet som er redefinert og utvidet. Det samme er samboerskapet.