Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Forandrings skygge

Er jeg den samme personen som var tenåring for et halvt århundre siden?

Publisert: 22. mar 2017

«Vår levetid er sytti år», står det i Salmenes bok. Om et par dager passerer jeg denne grensen, selv om det ikke er deadline. Derfor ser jeg gjennom bilder fra årene som har gått. «De går fort, vi flyr avsted», som det står i samme salme.

Hvem er jeg egentlig? Jeg ser på guttungen på de uskarpe bildene fra barndommen, tenåringen med det usikre smilet, den unge mannen som ser forundret på sitt første barn. Kjenner jeg meg igjen, har det vært meg hele veien?

Selv om alle cellene i kroppen min er skiftet ut, er det likevel et organiserende prinsipp der, som gjør at det er en sammenheng mellom kroppen jeg var da og kroppen jeg er nå. Det går an å kjenne meg igjen midt i alt som er forandret. Men er jeg den samme?

Opplagt ikke. Det er mye som er forandret av alt livet har ført med seg. Jeg har andre erfaringer, andre synsmåter, andre oppfatninger. Men er det et stabilt element oppe i det hele? Kanskje personligheten ikke forandrer seg så mye?

Personligheten er som et kar selvet fyller, skriver Karl Ove Knausgård i «Om våren». Han ser personligheten som noe uforanderlig, som nok utvikler seg, men som likevel følger fastlagte mønstre. Dersom ikke noe helt uventet skjer. Et slag, en sykdom, et voldsomt traume kan forandre folks personlighet, slik at de ikke blir til å kjenne igjen.

At personligheten regnes som en viktig indikator på hvem du er, viser seg i den rollen personlighetstester spiller i jobbsammenheng. De bygger på forutsetningen at personligheten er noenlunde stabil og forteller noe om hvordan du kommer til å fungere.

Vi danner oss fort oppfatninger om andre personers personlighet ut fra hvordan vi opplever dem. Vår egen personlighet er vi mer usikre på. Populariteten til de mange variantene av personlighetstest som finnes på nettet, av typen hvilken karakter er du i en tv-serie, vitner om det.

Det såkalte enneagrammet er et annet tegn på dette. Denne metoden for å kartlegge personlighet er en videreutvikling av den antikke teorien om de fire temperamenter: Flegmatisk, kolerisk, sangvinsk og melankolsk. Enneagrammet har ni typer i stedet for fire. Det kan brukes til å bli kjent med din personlighet, til å akseptere den og foredle den, men også til å forstå hvordan andre fungerer.

Men er personligheten virkelig så stabil? En fersk studie publisert i tidsskriftet Psycholgy and Aging sier at det slett ikke er tilfellet dersom man har langt tidsperspektiv. Studien bygger på skotske 14-åringer som i 1950 ble personlighetstestet. 174 av dem gjennomgikk den samme testen som 77-åringer. Det forbløffende resultatet var at det ikke kunne påvises stabilitet i noen av de seks personlighetsfaktorene testen opererte med.

Men hvis ikke engang personligheten er den samme, hva er det egentlig da som utgjør den stabile sammenhengen som definerer hvem jeg er?

Hva selvet er, og om det i det hele finnes noe stabilt selv, er den gnagende usikkerheten som preger vår tid. Knausgårds forfatterskap er en voldsom kraftprøve i møte med dette spørsmålet, der han rekonstruerer i minste detalj de følelser, stemninger, tanker og handlinger som har gått gjennom hans kropp og sinn.

Kanskje det er vår tids usikkerhet om egen identitet som har gjort at ytre kjennetegn på identitet er blitt så viktige.

Det er kanskje ikke tilfeldig at jeg vender tilbake til Hallingskarvet i anledning 70-årsdagen. Det fjellet jeg så da jeg var barn, er det samme i dag. Det representerer noe stabilt, noe varig, noe som ikke forandrer seg.

Arne Næss skrev om Hallingskarvet som et hellig fjell. For ham var fjellet i seg selv guddommelig. For meg er det hellig fordi det taler om Gud.

Som Geir Hellemo skrev i Vårt Land mandag: «Når vi knytter fjellet til Gud, da gjør vi i grunnen ikke så mye mer enn å erkjenne at vi forholder oss til noe utenfor oss selv som er stabilt. Det finnes noe i tilværelsen som er mer urokkelig enn oss selv. Og som vi alle har positive erfaringer med.»

Hellemos tanker er knyttet til salmen om føtter på fjell. Og dermed er i tilbake ved Bibelens salmer.

«Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet,» sier en annen salme. Den knytter min identitet til at Gud har sett meg hele veien, at hele mitt liv er samlet i hans bevissthet.

Var det da vi mistet Gud at vi tapte identiteten?


9 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

190 innlegg  13478 kommentarer

Interessante refleksjoner

Publisert over 2 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Er jeg den samme personen som var tenåring for et halvt århundre siden?

Selv om jeg "bare" er i begynnelsen av 60-årene, har jeg gjort meg mange av de samme tankene rundt dette med en mulig stabil personlighetskjerne.  Noen annen empiri enn vår egen subjektivitet har vel ingen av oss som verktøy her, men jeg vil påstå at jeg fremdeles kan kjenne igjen den jeg var som gutt.  

Jeg kan ikke si nøyaktig hva det er jeg kjenner igjen, men noe er det som har vært der hele tiden.  I mitt tilfelle er det ikke Gud, for han har jeg mistet på veien - men det du skriver om steder, vekker gjenklang.  Hver gang jeg oppsøker steder som var viktige i barndommen og ungdommen, kan jeg gjenkalle følelser og tanker fra den gangen - og det er følelser og tanker "gamlingen" kjenner seg igjen i.

Jeg hadde en lang samtale med min farmor om slike ting da hun fylte 100 år.  "Når jeg ser på kroppen min, forstår jeg jo at jeg nå er fryktelig gammel", sa hun, "men inni hodet er jeg på en måte fremdeles 14 år".  Hun hadde altså en sterk fornemmelse av at det var et eller annet i personligheten/identiteten (eller hva vi nå skal kalle det) som bandt det lange livet hennes - fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet - sammen.  Hun hadde i alle disse årene hatt Gud som et stabilt (og stabiliserende) element, men det var ikke det hun siktet til her. 

1 liker  
Kommentar #2

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Fjellets magi.

Publisert over 2 år siden

Interessante refleksjoner fra Rimehaug.

Noen korte betraktninger rundt fjellet og dets magiske og guddommelige virkninger på menneskesinnet gjennom alle tider er å finne her for den som er interessert: 

http://www.mystikerveien.com/page86/page92/index.html

1 liker  
Kommentar #3

Søren Ferling

0 innlegg  4867 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Det forbløffende resultatet var at det ikke kunne påvises stabilitet i noen av de seks personlighetsfaktorene testen opererte med.

Måske testen ikke var egnet. Jeg synes at min erfaring er at der er en sådan fast struktur eller toning.

Den senere tid har jeg på Facebook fået kontakt med en del mennesker, jeg ikke har set i op til et halvt århundrede og jeg har tidligere været til 25 og 40 års studenterjubilæum og den helt dominerende oplevelse var at folk er næsten helt som de var for årtier siden og det omfatter folk jeg kun kendte fra de var 10 - 12 år.

Et sjovt beslægtet fænomen til jubilæerne var at vi kunne kende de gamle klassekammerater, når de kom gående fra en fjern P-plads på deres gangart, længe før vi kunne se deres ansigter klart og selv, når vi kunne, så var ansigtet mere ændret og sværere at genkende end gangarten.

4 liker  
Kommentar #4

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Noe dypere

Publisert over 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Selv om jeg "bare" er i begynnelsen av 60-årene, har jeg gjort meg mange av de samme tankene rundt dette med en mulig stabil personlighetskjerne.  Noen annen empiri enn vår egen subjektivitet har vel ingen av oss som verktøy her, men jeg vil påstå at jeg fremdeles kan kjenne igjen den jeg var som gutt.

Med all respekt og i full forståelse for din antagelse om vår subjektive begrensning, har jeg erfart at personligheten stikker dypere enn fra fødselen av og den påvirkning som skjer fra da av. Men jeg er enig i at den personlighetsutviklingen som skjer fra da av er ganske så kraftig dominert av sinnets påvirkning gjennom det fysiske sanseapparatet.

Slik jeg erfarer, uten å gå i dybden egentlig, er at vi har en personlighet i form av talenter og egenskaper som suverent tilhører oss som individer - før vi er født.

Så har vi DNA-arve egenskaper fra våre foreldre som disponerer oss på den måten, det også former oss.

Og den egentlige personlighetsutviklingen fra miljøet fra dag én i som særdeles dominant.

Og til slutt, vår egenvilje som former oss i forhold til reaksjoner og beslutninger vi tar.

5 liker  
Kommentar #5

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Godt innlegg

Publisert over 2 år siden

Gode kommentarer. Nyt dagen.

1 liker  
Kommentar #6

Oddbjørn Johannessen

190 innlegg  13478 kommentarer

Gratulerer!

Publisert over 2 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
«Vår levetid er sytti år», står det i Salmenes bok. Om et par dager passerer jeg denne grensen, selv om det ikke er deadline.

Hjertelig til lykke med 70-årsdagen, Rimehaug - og takk for alle innsiktsfulle og velskrevne kommentarer!  

Jeg vil ikke nøle med å karakterisere deg som en av landets klokeste og mest reflekterte kommentarjournalister.  Forhåpentligvis vil du ikke pensjonere penn og tastatur, selv om du nå kan nyte det privilegium å ikke bli styrt av klokka.

2 liker  
Kommentar #7

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Jeg kan ikke si nøyaktig hva det er jeg kjenner igjen, men noe er det som har vært der hele tiden.

Kanskje vi møter Sigrid Undset her med hennes uttrykk om at menneskenes hjerte aldri forandrer seg. 

1 liker  
Kommentar #8

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Gratulerer med dagen, Rimehaug. :-)




2 liker  
Kommentar #9

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Gratulerer med dagen, Rimehaug

Publisert over 2 år siden

Jeg er vokst opp med Vårt Land i et troendes hjem.  Jeg ankom dette hjem som adoptert og var sånn sett meget heldig.  Min far var lærer av den gamle typen - den som krevde din konsentrasjon og respekt.  Vi hadde et stor skrivebord hjemme der far hadde en siden av bordet med sin skuff - jeg den andre.  På hans side var avisbunken med bl.a. Vårt Land.  

Jeg vokste opp med en forståelse av at Vårt Land var en  såkalt kristen avis - nå er jeg ikke sikker lenger.  

Du skriver om personligheten - om det er en kjerne inni oss som er der hele veien.  Du er og innom de fire temperamenter.  Oppe på loftet har jeg en bok som omhandlet disse og som ble med meg hjem etter et møte en god del tiår tilbake.  Her er jeg enig med Ferling at dette var nærmest unødvendig synsing som ikke ga noe - ihvertfall ikke meg - når du er født på ny så er du født på ny.  Jeg er en ny skapning i Jesus Kristus.  Jeg har med meg erfaringer og tenkning fra en og annen tidligere hovedidentitet enn troende - som jeg tar med meg på godt og vondt, men jeg er ikke lenger hverken det ene eller det andre.  Jeg husker at jeg stusset noe ved denne melankolske varianten  - vokst opp som enebarn med godt voksne foreldre - en hverdag der jeg var mye for meg selv med stor interesse for bl.a. det som snurret rundt på skiver i en hastighet på 33.  Jeg husker at jeg hadde en stor forkjærlighet for noen spor fremfor andre bl.a. "Melancholy Man" med Moody Blues og "Loonliest person" med Pretty Things.  Er det noe som er i personligheten eller en valgt prioritering - ikke vet jeg, men det har fulgt meg hele veien at jeg trives veldig godt i mitt eget selskap med friheter til å velge selv og det er jo en utfordring - kan være - når en er godt gift og har hatt en hverdag med fire barn, men "loonly" i forståelse melankolsk var nok bare noe som var der i korte perioder på veien til voksenlivet.  

Hvis vi går litt tilbake til Vårt Land. som du har jobbet vel og lenge i, så kan det gjerne være at du har noen tanker - som meg - at den identitet som avisen hadde når du begynte i 1977 er blitt noe annerledes.  Det er mang en avis som ikke lenger er den samme.  

Jeg leser dine innlegg på Verdidebatt og noen ganger kommenterer jeg, men ikke ofte.  Som nå, så inneholder det så mangt at det blir mer til at en leser og gjør sine refleksjoner.  For meg har du vært - og er - den troverdige linken tilbake til den avisen som lå på skrivebordet hjemme.    

Du var innom salme 90 - for meg har salme 91 talt til meg om det nærvær, beskyttelse og ledelse -"Han skal påkalle meg,  og jeg vil svare ham.  Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.  Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse." - her salme 91 fremført i sin helhet av Korah 

https://www.youtube.com/watch?v=YvhWTWpNWL0

Kommentar #10

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Meningsfull tenking

Publisert over 2 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.

Men er personligheten virkelig så stabil? En fersk studie publisert i tidsskriftet Psycholgy and Aging sier at det slett ikke er tilfellet dersom man har langt tidsperspektiv. Studien bygger på skotske 14-åringer som i 1950 ble personlighetstestet. 174 av dem gjennomgikk den samme testen som 77-åringer. Det forbløffende resultatet var at det ikke kunne påvises stabilitet i noen av de seks personlighetsfaktorene testen opererte med.

Men hvis ikke engang personligheten er den samme, hva er det egentlig da som utgjør den stabile sammenhengen som definerer hvem jeg er?

Hva selvet er, og om det i det hele finnes noe stabilt selv, er den gnagende usikkerheten som preger vår tid. Knausgårds forfatterskap er en voldsom kraftprøve i møte med dette spørsmålet, der han rekonstruerer i minste detalj de følelser, stemninger, tanker og handlinger som har gått gjennom hans kropp og sinn.

Kanskje det er vår tids usikkerhet om egen identitet som har gjort at ytre kjennetegn på identitet er blitt så viktige.

Dette innlegget fortjener kanskje mer oppmerksomhet. Jeg har her på Vd vært inne på det samme i forbindelse med problematisering av et nytt liv etter døden, og om troen på sortering fortapelse og frelse. Og jeg har sagt det slik: 10-åringen Robin Tande var et helt annet menneske enn 90-åringn Robin Tande. Førstnevnte hadde i sin tilværelse ingen tilknytning til 90-åringen. Sistnevntes tilknytning er at det på hans "harddisk"/i hans hukommelse finnes mer eller mindre modifiserte bruddstykker av 10-åringens liv. Bør 10-åringen bekymre seg mer om hvordan denne 90-åringen får det i sin tilværelse 80 år i fremtiden, enn hvordan en hvilken som helst annen 90-åring, 80 år i fremtiden, har det? - for ikke å snakke om 1000 eller 1000000 år. At mesteparten av eventuelle sjeler etter vår død havner i en ond tilværelse, mens noen få havner i en herlig tilværelse blir like grufullt og meningsløst for meg enten en "sjel" med utspring fra meg havner det ene eller det andre stedet. Det er i alle fall snakk om for meg i dag kontaktfjerne sjeler/mennesker. Den enes pinsel er like vond som den andres.

La oss for problemstillingen og diskusjonen tenke oss at jeg hadde blitt rammet av en hjerneskade som 20-åring, og mistet all hukommelse totalt. Alt, bl.a. språk og lesing ble lært på nytt. Så leste jeg en utførlig og gripende beskrivelse om oppveksten til Per Persen, og kom til å identifisere meg følelsesmessig med denne gutten og tenåringen, som døde ung.

Det er ikke slik at jeg er blitt for gammel og rørete, denne tenkingen var med da jeg mistet bibeltroen som meningsløs, for snart 80 år siden. Det var ikke så mange troende som forstod meg. Men nå fatter jeg håp om at Rimehaug vil gjøre det

Kommentar #11

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

mangelfullt

Publisert over 2 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke slik at jeg er blitt for gammel og rørete, denne tenkingen var med da jeg mistet bibeltroen som meningsløs, for snart 80 år siden. Det var ikke så mange troende som forstod meg. Men nå fatter jeg håp om at Rimehaug vil gjøre det

Det er ikke vanskelig å forstå deg, vi deler samme menneskelighet. Tanken på at noen skal lide er uhyrlig. Men det ligger mer i evigheten enn hva bibelen alene uttrykker. Vi skal ikke stole på Kristus bare i dette liv, står det også der - og det åpner et perspektiv som bibelen omtaler, men som sjelden nevnes - eller forstås. Så ene og alene fordømme på bakgrunn av dette ene livet, alt tatt i betraktning er en ensidig og mangelfulle forståelse av bibelens budskap.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere