Forelsket

Alkohol gir alvorlige fysiske og psykiske tilstander over tid. Årsaken til drikkingen kan være følelsesmessige behov for støtte og omsorg,  avhengighet og uavklart psykisk sykdom (selvmedisinering). Samtidig gir alkoholen distanse til andre mennesker. De nærmeste/pleieren kjenner dem bedre enn de kjenner seg selv. Avrusning kan være farlig og krever innleggelse over tid. Mat og drikke må serveres når de sitter/ligger apatisk i stolen. De roper etter medlidenhet og søtsaker, og skriker samtidig at man hater dem. Noen får åreknuter som gir blødninger i endetarmen, spiserøret og magen. Det  kan være livstruende. Milten vokser, bukspyttkjertelen skades og leveren skrumper også etterhvert og fordøyelsen (økende bukomfang) blir vanskelig. Levercirrhose i siste stadium gir mye kroppsvæske som må tappes jevnlig. "De har mye sykelig kroppsvæske, men ingen alkohol å drikke lenger". Pusten sliter på grunn av trange forhold og sløvende rus. Ataxi  gir gangproblemer, kroppen skjelver og nervene svikter. Kroppen forfaller og blir gammel før tiden. Noen velger å sitte alene i et rom med sin flaskevenn. De har mistet alt på grunn av alkoholen. Nettverket forsvinner fordi andre pårørende ikke orker/innser sannheten. Rusen er brutal i ordflommen. Noen blir også ganske voldelig i omgangsformen, og skyr ingen. Profesjonalitet er  vesentlig. Økonomien lider overlast, pengene skal gå til rus(mistenksomhet) og forsakelser blir en del av livskvaliteten.

I løpet av alle disse årene har alkoholskadene vært stabile medspillere i leken om døden. De drar ofte flere med seg i sykdom og død.

Noen er overrasket over at de fortsatt lever. Andre blir forskrekket når de får dødsdommen. Ikke akkurat uventet?

Sjampanje gir en herlig rus, men kan straks snu verden til Cider 8.5. De fleste misbrukere drikker ikke fordi det er god smak, men fordi de vil unngå "sykdom". Abstinenser er et helvete.

Ingen tror at de vil bli forelsket i alkoholens virkninger. Man vet ikke hvem som rammes. Plutselig er man over grensen og svelger unna litervis uten å tenke på annet. Hamstring er viktig. Det "søte" liv må opprettholdes for enhver pris.

Å jobbe med rusmidler er godt når man er i operasjonsavdelingen og kan hjelpe kritisk syke pasienter gjennom et smertefritt inngrep som kan endre livet deres til noe bedre.

Å oppleve hverdagen med en rusmisbruker er vondt når man maktesløs ser dem avlive seg selv sakte og sikkert uten at andre kan gripe inn.

De må ville endre seg selv. Når de er utenfor egenomsorgssonen og ser døden i øynene er det bare Gud som kan gi dem kraft.