Syria, du er ikke glemt.

Seks år. Syrere verden over er overbevist om at verdenssamfunnet har glemt dem- og med all rett. Både i øst og i vest er man handlingslammet ovenfor det som utspiller seg i Syria. Syrere må vite at vi ikke har glemt, at de ikke er glemt.

Nærmere 500,000 døde. 6,5 millioner syrere er internt fordervene og 4,5 millioner har søkt beskyttelse utenfor landets grenser. Nærmere 3,9 millioner syrere bor i områder som er vanskelig å nå. Den humanitære situasjonen er særdeles kritisk og nabolandene bærer den største byrden. 2016 var det verste året for syriske barn. Trumps innreiseforbud er salt i såret for syrere som har fått opphold eller søkt seg til USA.

Demonstrasjonene som fulgte arrestasjonen av ungdommene i Deraa var en av de utløsende årsakene til opprøret. Folket skrek i gatene ”vi vil ha våre barn satt frie og folket krevet et nytt regime”. Arrestasjonen, mishandlingen, torturen og drapene som ungdommene ble utsatt for hjemsøker Syria den dag i dag.

I dag handler det ikke lenger om enkeltbyene Deraa, Douma, Homs, Hama, Damaskus eller Aleppo, men landet som helhet. Eller det som er igjen av Syria. Det som startet som små demonstrasjoner over hele Syria, har i dag utviklet seg til en ren proxy-krig mellom rivaliserende stormakter.

I takt med demonstrasjonene viste regimet muskler i form av kraftig skyts. Få uker senere ble en massegrav funnet i Deraa. I dag er det ikke lett å finne noen syrere som mener oppriktig at det nærmer seg slutten på krigen.

Uretten begått av begge sider i Syria-konflikten er endeløs. Krigsforbrytelser og ubeskrivelige sivile lidelser. Tønnebomber og kjemiske våpen er brukt systematisk og ved gjentatte anledninger, det er ikke spart på kruttet i Syria-krigen.

At det internasjonale samfunnet ikke har greid å beskytte Syria mot Assad eller ISIS, vil få syrere glemme. I diplomatiske kretser er det få som er sier høylytt  ”Assad må gå av”. Nå er det nesten ingen som kan se for seg et Syria uten Assad. For hva er vel alternativet?

Samtidig er Den frie syriske armé på randen av kollaps. Med Trump i Det hvite hus og hans snevre syn på å kun knuse ISIS, går armeen en usikker fremtid i møte. Det nok å kjempe mot, men ikke med, og med regimets hyppige fremgang blir flere tvunget til å resignere.

Krigen i krigen handler minst like mye om ideologiske og teologiske spørsmål som politiske. Med fallet i antall moderate eller sekulære grupper i Syria har ekstremistiske grupper fått større makt på bakkenivå. Gitt at de politiske bevegelsene er så fragmenterte er ikke verdenssamfunnet i stand til å megle frem en reell og holdbar avtale med gruppene. Utallige fredssamtaler er blitt holdt og like mange signert. Og brutt.

De aller fleste avtalene har kun understreket at de ikke er verdt papiret de er skrevet på. Regimet fortsetter å inngå avtaler med det internasjonale samfunnet, samtidig som fortsetter å bombe sivile. Det er mangelen på politisk konsensus kombinert med verdenssamfunnets ambivalens som er en av de større hindringene i å løse konflikten. Et håp er å isolere Assad politisk og tvinge han til forhandlingsbordet, men vil det forandre noe?

Borgerkrigen i Syria har hatt mange tragiske milepæler. En av de desidert største var Aleppo. Det har ikke bare blitt felt tårer over Aleppo, det har også blitt feiret. Det handlet ikke kun om russernes inntreden i konflikten som forandret maktbalansen signifikant i favør av regimet.

Det handlet minst i like stor grad om vestens handlingslammelse ovenfor en av de største humanitære krisene i moderne tid. Alt vi var i stand til var å gjøre for Aleppo var å bytte profilbilde på Facebook-siden vår. Aleppo ble selvet symbolet på manglende handling fra Araber-landene, Vesten og menneskeheten som helhet.

Er revolusjonens tid forbi? Er alt vi greier å assosiere med Syria et krigshelvete, en mislykket stat? Å erklære Syria alt dette, er å undergrave hele essensen i det som startet som opprop mot urett. Det undergraver alt syrere, både døde og levende, ofret for et bedre Syria. Det er ikke vårt bord å erklære den syriske revolusjonen død. Vår oppgave er å la syrer selv styre dette narrativet.

Verken våpen eller militære elementer var en del av opprørets spede begynnelse. Det er gjenspeilt i slagordene som folket brukte ved diverse demonstrasjoner. ”Verdighet”, “standhaftighet”, ”rettferdighet”. Utallige aktører har forsøkt å ikke bare stilne, men også kapre revolusjonen. Bashar, ISIS, Russland. Noen av videoen som ble sendt fra Øst-Aleppo før et av de største slagene, gjenga nettopp dette ønske: Ikke glem oss, revolusjonen lever videre.

Hvem kan si at den syriske revolusjonen er død? Revolusjonen har reagert naturlig på krefter utenfor dens kontroll, blant dem borgerkrig og eksterne aktørers innblanding. Revolusjonen er ikke død av den grunn. Tanken om at revolusjonens tid er over har blitt brukt og misbrukt av diverse analytikere for å stadfeste deres syn.

Det er på høy tid at syrere selv får utale seg om revolusjonen er død eller ei. Syrere reiste seg opp mot urett og maktmisbruk, dette har de betalt dyrt for. Det er ingen vei tilbake. Hver eneste dag kjempes det store og små kamper i Syria for å få tilbake noe av verdigheten som ungdommene tørstet etter i Deraas gater.

Likevel førte militariseringen av revolusjonen til selvdestruering og utløste dermed en av de største flyktningkrisene siden 1945.

Tross dette lever håpet om et bedre Syria videre.