Respekt og helbredelse

Kristne menigheter møter syke og funksjonshemmede mennesker på veldig mange forskjellige måter. Jeg er selv kristen, jobber som kateket, og er sterkt svaksynt, så her kan jeg snakke av egen erfaring. Jeg har opplevd mye ulikt i møte med ulike menigheter. Dette var grunnen til at jeg skrev en mastergrad for et par år siden med tema «hvordan ser en helbredelsesteologi og -praksis ut, som både er bibelsk fundert, og som tar vare på den sykes integritet, verdighet og autonomi?».

Dette var noe jeg opplevde det var behov for å skrive om, og etter jeg ble ferdig, og folk fikk mulighet til å lese den, har dette behovet blitt bekreftet. Veldig mange mennesker med ulike lidelser har åpnet seg opp for meg og om sine opplevelser med ulike menigheter. Mye av det jeg hører er oppløftende. Men mye av det er alt annet.

Godt møte

La meg vise til to illustrerende møter. Det første møtet er fra første gang jeg ble involvert i en menighet i min ungdom. Dette var rett etter konfirmasjonstiden, og jeg opplevde, for første gang i livet, hvordan det var å være en del av et miljø som ikke så på meg som «den svaksynte». I stedet ble jeg mottatt som den jeg var. Det var en virkelig god følelse.

Det andre møtet fant sted etter at jeg var blitt student i en ny by, og lette etter en ny menighet å gå i. Der fant jeg fram til en menighet mange av mine nye venner gikk i. Her ble jeg veldig varmt tatt i mot, særlig av en av pastorene. Han inviterte meg ganske kjapt ut på middag, og kom etter hvert inn på synet mitt. Pastoren snakket da om helbredelse, og spurte om vi ikke skulle be for det. Jeg sa da at det hadde jeg ikke lyst til, og middagen kom til en brå slutt. Etter dette møtet merket jeg mindre interesse fra pastoren, og også mindre interesse fra menigheten generelt. En temmelig vond opplevelse.

I min mastergrad understreker jeg hvor viktig det er å møte syke/funksjonshemmede mennesker på riktig måte. Skal vi snakke om og praktiskere helbredelse i en menighet? Ja visst! Dersom vi ikke gjør dette, utelater vi en viktig tjeneste som skal kjennetegne de kristne. Og i den første menigheten jeg beskriver, så ble det etter hvert mye rom for å snakke om helbredelse, i trygge og gode omgivelser, der jeg visste at de rundt meg godtok meg som den jeg var – uansett hva som skjedde.

Aksept og anerkjennelse

I den andre menigheten fikk jeg aldri dette inntrykket. Der ble jeg i stedet mottatt med en merkelapp.

Det avgjørende er altså aksept og anerkjennelse. Uten dette ramler alt det andre sammen. I tillegg må menigheten ha gode svar på hvorfor helbredelse ikke alltid finner sted. Eksempler på svar som ikke er gode er «manglende tro» eller «synd».

Dersom man går til Bibelen og studerer Jesu møte med og helbredelse av syke mennesker, oppdater man fort at Jesus møter disse menneskene på forskjellige måter hver gang. Han behandler dem som de forskjellige individene de er, og følger ingen fast formel i møte med dem.

Jesus overrasker. I Lukas 18. 35–43 hører vi en historie om Jesu møte med en blind mann mens han er på vei til Jeriko. Den blinde mannen roper etter Jesus, og ber om at han forbarmer seg. Folk stimler til. Det er nok temmelig opplagt for dem hvorfor den blinde roper.

Men Jesus overrasker dem. Han spør: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?». Altså forutsetter ikke Jesus at det er helbredelse den blinde mannen ønsker – slik de andre gjør.

I stedet overlater Jesus initiativet til den andre, til den synshemmede. Se og lær.