Verdidebatt

Hamsun og Grimstad

To norske forfattere med verdensry har tilknytning til Grimstad. Den ene av dem, Henrik Ibsen, var i byen en forholdsvis kort tid i sin ungdom. Den andre, Knut Hamsun, bodde i området de siste 30-35 år av sitt liv. Ibsen har hatt sitt eget museum i Grimstad siden 1916. Nå er det spørsmål om ikke også Hamsun bør få et slikt museum i byen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Søndag 19. februar var det 65 år siden Knut Hamsun døde.
Nobelprisvinneren, bejublet og beundret av en hel verden for sitt «magiske» språk og for sine fortellinger, sovnet stille inn «i lort og filler», som hans enke skrev bittert etterpå.
Kanskje den største dikter Norge noen gang fostret – han levde bare om lag 15 år for lenge.

Sjokket
I sitt minneessay om Knut Hamsun skrev Sigurd Hoel om hvordan Hamsuns 80-årsdag var blitt markert verden over i august 1939.
«Var han død den gang, ville det falt tungt, men lett å skrive om ham», som han skrev, underfundig, men treffende.
Da ville han heller ikke opplevd (og overlevd) verdenskrigen som brøt ut bare få uker etter 80-årsdagen, og det litterære Norge ville ikke opplevd de sjokkbølgene som Hamsuns bekjennelse til Quisling, Hitler og nazismen etter okkupasjonen i 1940 skapte, og som fremdeles ikke har lagt seg.
I ettertid kan man selvsagt undre seg over hvorfor sjokket ble så stort. Som Nordahl Grieg påpekte i et essay allerede i 1936: «Ingen europeisk dikter har i dag mer åpent enn Hamsun bekjent seg til reaksjonen. Hans navn, mektig som et livsverk, brukes i dag som en svøpe mot frie mennesker under fascismens diktatur».
I essayet viser Nordahl Grieg punkt for punkt hvordan Hamsun hele livet hadde inntatt standpunkter som måtte føre ham i armene på fascismen, dens herrementalitet, dens menneskesyn og dens brutalitet. Men samtidig går han svært langt i å skille mellom dikteren Hamsun, som var av verdensklasse, og politikeren Hamsun, som var den rene dilettant.

«Quislings mann»
Når sjokket likevel ble så stort da Hamsun erklærte seg som «Quislings mann», må det ha hatt sammenheng med at folk flest rett og slett ikke tok de reaksjonære synspunktene han hadde flagget i alle år på alvor.
Men da okkupasjonsstyrkene sto i landet, og Hamsun 1. mai 1940 sto fram i avisene med sitt «Kast børsa!», at det gikk opp for folk at han jo faktisk mente disse halsstarrige tingene.
Utover i krigsårene meddelte han seg flere ganger i offentligheten med refs av de som sto imot «den nye tid».
Det hele toppet seg med minneordene han skrev om Adolf Hitler, og som sto på trykk 4. mai 1945, tre dager før tyskerne kapitulerte.
Hva man ellers må mene om synspunktene hans: Faneflukt var ikke hans greie.

Etter krigen
Norge har liten grunn til å være stolt av den behandlingen Hamsun ble utsatt for etter krigen.
Selv ville han ha foretrukket en rettssak med dom og straff, framfor det som nå skjedde, og hvor han ble både behandlet som og betraktet som «en tufs og en tull», for å bruke hans egne ord.
«Varig svekkede sjelsevner», konkluderte psykiater og professor Gabriel Langfeldt – han trodde han gjorde Hamsun en tjeneste, arme mann.
Hamsuns eget svar var boka «Paa gjengrodde stier». Det er nesten så man må spørre hvor svekkede sjelsevner det går an å ha.
Boka kom ut til Hamsuns 90-årsdag, og ble hans siste ord til allmennheten. Den må ha vært en kraftanstrengelse, og det er vel ingen omstridt analyse at dikteren fra da av sank inn i den sløvheten som et menneske på 90 år kan tillate seg.

Det norske rettsvesenet verken dømte eller straffet Knut Hamsun, men det ruinerte ham. Han ble ilagt en gigantisk bot som ble definert som en slags skadeserstatning til samfunnet.
Hamsuns egen kommentar til dette er det som avrunder forfatterskapet hans: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»

Museum
Den aktuelle debatten nå er om bygget som i mange år har vært Grimstads bibliotek bør gjøres om til et Hamsun-museum. Det var i disse lokalene rettssaken mot ham ble gjennomført, der fagdommeren tok dissens og mente Hamsun burde frifinnes.
Det er som sagt 65 år siden han døde.
Hans ry som en dikter av verdensformat har bare økt i løpet av disse årene.
Å gjøre Hamsuns «landssvik» til en slags lakmustest på om han bør få et museum i den byen som i dag ville vært hans hjemkommune, er nærmest useriøst.
På godt og vondt vil Knut Hamsun være en del av den litterære verdensarven så lenge det finnes lesende mennesker blant oss.

Publisert i papirutgaven av Agderposten 20. mars 2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt