Verdidebatt

Jeg innrømmer at jeg er en person

Eirik Steenhoffs anmeldelse av boken min oser av motvilje. Og alle vet at dyp motvilje ikke er grunnlag for forståelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

EIRIK STEENHOFFS ANMELDELSE av boken min Kampen om seksualiteten, Ytringsfrihet – hat – tankekontroll, oser av motvilje. Alle vet at dyp motvilje ikke er grunnlag for forståelse. Han har brukt tre måneder på anmeldelsen.

Han hevder boken ikke gagner saken. Hans sak er «en grundig, dempet og ikke-støtende analyse av det fremherskende synet på kjønn og seksualitet». Det som er støtende for ham er ikke et kriterium han kan bruke som anmelder. Det er private følelser som skal settes til side.

Aller først: Steenhoff kaller personalismen for såkalt. Personalismen er som Emmanuel Mounier skrev en filosofi, en levemåte og en metode. Min bruk av egne erfaringer er ikke privat, de eksisterer i media, de er offentlige og gir et viktig bilde av hva det er å tre utenfor den politisk korrekte homonormative ideologien. Jeg håper at alle som har erfart noe lignende som jeg gjorde i 2009/10 og som fremdeles ligger der, foretar en slik analyse. Da kommer samfunnsdebattens premisser frem i lyset. Det kunne selvsagt vært ønskelig at det var andre som også analyserte, men jeg vet bare om slike som henger meg ut som mer eller mindre hatkriminell.

Pavene Johannes Paul og Benedikt var/er personalister. Personalismen tar utgangspunkt i personens virkelighet, ikke det subjektive/private eller det objektive, men en sammensmelting av de to. Slik det hele mennesket er en sammensmelting av kropp og sjel, styrt av ånden. Jesus liv er forbilde for personens liv. Se min bok Det elskende menneske, person og etikk.

Steenhoff ble støtt av bruken av ordet onani om homoseksuell praksis, og oppfatter det fordømmende. Hvorfor forklarer han ikke. Jeg gjør det ikke, jeg har levd med Freud, Reich og nyfeminismen og har ingen problemer med å skrive og snakke om seksualitetens virkelighet. Det er ikke første gang jeg gjør det. I 2009 kalte forøvrig Karen Christine Friele silkehomsene for intellektuelle onanister. Jeg tror tiden har løpt fra snerpede teologer.

Steenhoff ønsker seg et forståelsesfullt bilde av en seksuell kulturrevolusjon som har snudd alt opp ned. Snakker han for barn som mister rett til far? Som må leve med tap av sosial identitet? Vi som er heterosentriske lever nå med en homonormativ lovgivning, med homoekteskap, barnemarked som er raskt voksende, fødemor, eggdonasjon, utagerende seksualitet, porno på mobil for alle barn, ekstrem forvirring når det gjelder kjønn og seksualitet, kirurgi som endrer barns kropper for resten av deres liv, og kamp om toaletter. En verden der syvåringer studerer porno og media fylles med nye ord for både kvinners og menns kjønnsorganer. Hans snerpethet er ikke bare aparte, men farlig. Norsk homoekteskapslovgivning sidestilte forøvrig i 2009 onani mellom samme kjønn med heteroseksuelt samleie.

I et samfunn der alt er navn og elitene definerer skapningen, har nominalistene vunnet den filosofiske kampen. Det homonormative menneskesynet er skapt av politiske bevegelser som Black panters, Gay liberation Front, Womans liberation movement. Her er frihet og likhet totalt overordnede verdier, de står over både Gud og naturen. Seksualitet er politikk og brukes for å overføre makt til helt bestemte grupper og ta fra andre makt. Spesielt kristne skal miste makt. Vi skal tie, hvilket de fleste gjør.

Steenhoff gjør ikke noe forsøk på å beskrive analysene i boken om sammenhengen mellom ytringsfrihet – hat – og tankekontroll. Vi kan ikke ytre oss fritt i et samfunn, der de menneskelige realitetene er tabu, og lover om hatkriminalitet gjør at et galt ord kan straffes med en bot på ti tusen. Nå kan den som hevder å føle seg krenket anmelde uten bruk av bevis.

Steenhoff kolliderer med min bok, fordi jeg forsvarer naturen, eksistensen og essensen. Det innebærer også et forsvar for Gud. Gud er ikke bare et navn. Nye tankestrukturer er dannet, og de er synlige både i innvandringsdebatten og i seksualdebatten. Jeg tenker om disse strukturene, som personalist og deltaker i verden. Det som skjer i den offentlige debatten angår alle. Tankekontroll er tydelig i mange miljøer, ikke minst når tema er seksualitet. Selvsensuren er forsterket. De homonormative er skjulte ledere av tankepolitiet, de utgjør elitene i politikken, på universitetene og i departementene. Nå skal EU også forby bruk av kristne kors i det offentlige rom.

Homofili er ikke en biologisk dokumentert tilstand. Mange går frem og tilbake. Joseph Scarpia som har lang erfaring som utagerende homse fant veien tilbake i 40 års alder. Han kaller det for traumer, og advarer sterkt andre. Slik Walt Heyer advarer transer, han kaller det for seperasjonsangst. Selv ble han nesten 70 sa han gikk tilbake til seg selv som mann. Det er kunnskaper av denne sorten som homo seksuelle og transer og alle homnormative trenger. Det er tragisk at de ikke får den. Nå pågår den seksuelle revolusjonen på et annet plan enn på 60-70- tallet: Barn og unge skal ikke lenger lære at de har en sjel og en kropp som hører sammen, styrt av ånd, men at de har en kjønnsidentitet som de kan føle seg frem til. Det betyr at deres seksualliv ikke er kjønnsbestemt.

Steenhoff hevder analysen uteblir. Det er usant. Jeg analyserer utviklingen av ismene i flere kapitler, og analysen går langt tilbake i filosofihistorien til empiristene og nominalistene. Han klager over mangel på referenser. Jeg har to hundre og femti åtte. Noen av mine viktigste referanser er Jonas Gardell Tørk ikke tårer uten hansker. Han gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det gjorde også Kjell Arild Pollestads fortelling om sitt møte med en barnelege i Paris i boken Eneboerliv.

Jeg er for åpenhet – homobevegelsens åpne politikk siden 1980 – støtter jeg. Det er vesentlig å vite hva mennesker står for og hva slags liv de(vi) lever. Personlige forhold er en premiss for forståelsen. Det er en stor forskjell på det private og det personlig.

Steenhoff skriver: Man forstår aldri helt om hun er for en absolutt ytringsfrihet eller om den bare gjelder egne meninger. Hva mener han? Om han tror at ytringsfrihet bare dreier seg om ytringer uten personlig sammenheng, burde han lese boken en gang til. Jeg er for frihet i ånden og språket. Åndsfriheten er en premiss ikke bare for samfunnet, men også for personer, i likhet med respekt for sannhet og rettferdighet. Det har vi ikke. Derimot lever vi i et ekstremt sosialt eksperiment med mennesker som benekter naturen, menneskets vesen og Guds virkelighet. Ytringsfrihetens verdier er ikke lenger støttet av kulturen, men angrepet.

For øvrig innledes boken ikke med sitater fra tankepolitiet, men med sitater fra forfattere som har slåss med og mot tankepolitiet: George Orwell, Tammy Bruce og Mick Hume. Noen sitater er fra Karen Christine Friele som viser at slik hun har tenkt om homoseksualiteten ikke lenger er lov å tenke. Ola Henmo i boken om Friele vier fem – seks sider til løgnene Friele og homolobbyen bar til torgs om meg i 2009 – 10. Han intervjuet 40 andre personer. Men han ringte ikke til meg. Noen får ikke snakke sant en gang om seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt