Norges Fredsråd og Russlands løgner

Klassekampen hadde nylig en undersøkelse blant innbyggerne i Nord-Norge om forholdet mellom Russland og Norge. Her svarte 75 prosent at Norge burde gjøre mer for å forbedre forholdet til Russland. Dette fikk leder av Norges Fredsråd, Hedda Bryn Langemyr, til å skrive følgende i sitt tilsvar til politisk rådgiver i Utenriksdepartementet, Bård Thorheim:

«Det er sant at vi ikke vier stor plass til halv- og usannhetene den russiske ambassaden kommer med i originalinnlegget. Men vi mener ikke å gi dem rett, poenget var å peke på det bekymringsfulle i at ambassaden, med all sannsynlighet, snakker til et voksende publikum - og helt spesifikt at det er et gap mellom regjeringens retorikk og oppfatningen på bakkenivå i Nord-Norge.» (Nordlys 9. mars)

Dette kan tolkes som at Fredsrådet mener at Norges politikk overfor Russland bør tilpasses meningene til et publikum som til dels har fått sin virkelighetsoppfatning via den russiske ambassadens løgner. Forhåpentligvis er det en feiltolkning.

Men helt sikker er jeg ikke. For, som Fredsrådet selv skriver, så har de ikke viet plass til ambassadens løgner. Og det er utvilsomt betegnende for hva de stort sett gjør ellers.

Et eksempel kan hentes fra 2014 - det året da Russland invaderte Krim-halvøya og gikk til en fordekt krig i Øst-Ukraina. Dette var soleklare brudd på viktige sikkerhetspolitiske bærebjelker som Folkeretten, Helsingfors-erklæringen og det såkalte Budapest-memorandumet, og skapte den største sikkerhetspolitiske krisen i Europa på mange tiår. Mange vil nok derfor mene at når først Fredsrådet skulle organisere en politisk markering det året, ville det logiske være å protestere mot Russland. Men det gjorde ikke Fredsrådet. I stedet organiserte de en markering mot USAs oppgradering av sine atomvåpen i Europa. Det forteller noe om Fredsrådets prioriteringer.

La det imidlertid være sagt: Jeg er fullstendig klar over at Fredsrådet har fordømt Russlands handlinger i Ukraina og mener Russland opptrer mer aggressivt enn NATO. Men i hverdagen blir dette ofte underkommunisert. Mange av Fredsrådets tilhørere vil derfor sitte igjen med et inntrykk av at Fredsrådet mener at NATO er den største aggressoren. Slik gjør Fredsrådet seg til en slags ufrivillig katalysator for Russlands løgner. Det tjener ikke fredssaken.

Samtidig vet vi at Russland bedriver en voldsom informasjonskrig som gjør det vanskelig for noen og enhver å skille løgn fra fakta. Denne forvirringen er et resultat av en bevisst russisk strategi, og skal gjøre det lettere for russisk propaganda å feste seg som «sannheter» i befolkningen. Det har Russland i en viss grad lyktes med. Det burde være nok å peke på at mange fremdeles er usikre på om Russland faktisk deltar i krigen i Øst-Ukraina, selv om dette er så godt dokumentert at aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen folkelig sagt mener at Russland har gått til militært angrep på Ukraina.

Disse forholdene burde Fredsrådet i større grad ta inn over seg ved å bidra til å avdekke løgnene der de finnes. Det vil dessuten kunne styrke Fredsrådets gjennomslagskraft i det offentlige ordskiftet.

Jeg vil derfor oppfordre Fredsrådet til å fortsette sin rolle som et naturlig korrektiv til norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men samtidig bli mer aktive på å konfrontere russisk aggresjon og propaganda. Et første skritt på veien kunne være at Fredsrådet klargjorde hvilke usannheter de mener den russiske ambassaden har kommet med.