Slutt på egne kvinnerom

Hvem skulle tro at kvinners rettigheter skulle presses i "verdens mest likestilte land"? Og det attpåtil av en annen undertrykt gruppe?

Universitetsbiblioteket i Bergen har ikke lenger et eget toalett for kvinner. Mens menn fremdeles kan gå på herretoalettet, er dametoalettet gjort kjønnsnøytralt. Det siste er i tråd med ønsket til Vetle Mikkelsen fra Skeivt nettverk i Rødt, som i StudVest 7. februar uttaler at alle toaletter burde være kjønnsnøytrale Gjør alle toaletter kjønnsnøytrale

Mikkelsen tar ikke opp spørsmålet om hvorfor menn får beholde sitt eget toalett, mens kvinner ikke lenger har et eget rom på Universitetsbiblioteket. Dette til tross for at frykten for overgrep gjør at mange kvinner er nervøse for å kle delvis av seg i innelukkede rom sammen med menn. Likevel er det kvinnerommet som fjernes, mens menns rom forblir intakt.

Studentparlamentet tok opp saken med universitetsstyret, og vips så var ulike toaletter rundt om på campus omgjort til unisextoalett, uten større debatt. Avdelingsdirektør ved eiendomsavdelingen på Universitetet I Bergen mente at dette var en enkel sak å gjennomføre. Hele 39 toaletter på campus er nå blitt omgjort til unisextoaletter. Problemet er bare det, at det er flest kvinne- og handicap toaletter som har blitt omskiltet. Hvorfor dette? Jo fordi det var enklest og billigst, da slapp en å ta kostnadene ved sette opp vegger og dører rundt pissoarene på herretoalettene. Mens dametoalettet på Universitetsbiblioteket forsvant etter et vedtak i Universitetsstyret, har Humanistisk Fakultet fremdeles ikke noe eget ammerom. Kvinners fasiliteter er med andre ord vanskelige å innføre, men lette å fjerne.

Det er forståelig at personer som bryter med synlige kjønnsnormer, kan kvi seg for å gå på kjønnsdelte toaletter. Det er likevel ikke opplagt at løsningen ligger i å gjøre dametoalettet kjønnsnøytralt. Hvorfor ikke gjøre herretoalettet kjønnsnøytralt? Og/eller bygge flere enkeltstående unisex-toaletter?

Er kvinner privilegerte?

Debatten om kjønnsnøytrale rom henger sammen med en større bevegelse i retning av nye definisjoner av kjønn. Kjønn blir nå framstilt som en identitet, en indre essens, som ikke er knyttet til kroppen vår. Flere går så langt som til å si at biologisk kjønn er en sosial konstruksjon. Mye av retorikken i debatten dreier seg om at transpersoner er undertrykket av «cis»-personer, det vil si personer som ikke er trans. I følge denne tankegangen er «cis»-kvinner, altså det vi tradisjonelt kaller kvinner, undertrykkere og privilegerte. Men er det sant?

Kvinners undertrykking har alltid vært knyttet til biologien vår: Vi kan bli gjort gravide, vi er generelt mindre av vekst og fysisk svakere enn menn. På grunnlag av kroppen vår sosialiseres vi inn i kjønnsrollen vår, som oppofrende mødre, døtre og koner. Feminister har gjort opprør mot denne kjønnsrollen og hele tankegangen om at biologien vår skal styre hvilken personlighet vi har. Det er ikke det samme som at biologien ikke fins. Et eksempel: Jenter som kjønnslemlestes, blir ikke skamferte fordi de identifiserer seg som jenter, men på grunnlag av at de har den kroppen de har.

Er uenighet vold?

Når transpersoner utsettes for vold og overfall, er det ikke kvinner som står bak, men menn. Likevel er det kvinner som hetses, sensureres og bannlyses dersom de stiller spørsmål ved transbevegelsens ideologi. Dette skjedde i Norge i januar, da Kvinnekonferansen i regi av SV trakk tilbake invitasjonen til den lesbiske feministen Julie Bindel etter påtrykk fra transaktivister og deres allierte, som mener hun bedriver hatprat. Bindels såkalte «hatprat» består i å stille spørsmål ved om en person med penis som har vokst opp som mann og som ser ut som en mann, kan vite like mye om det å være kvinne som hun gjør. Ifølge transideologien er nemlig enhver person som identifiserer seg som kvinne, kvinne. Men når spørsmålet om hva en kvinne er, besvares med «en person som identifiserer seg som kvinne», er vi like langt. Hva er det vi sies å identifisere oss som?

Julie Bindel og andre kvinner som har blitt stemplet som «transfobe» fordi de er uenige med transbevegelsens ideologi, blir både latterliggjort, boikottet og direkte truet. Mange unnskylder hetsen med at transpersoner er en marginalisert gruppe. Men at en gruppe er marginalisert, er ingen unnskyldning for kvinnehat, uansett om det gjelder muslimer, samer eller transpersoner. Det er heller ikke hatprat eller vold å mene at biologisk kjønn finnes, eller at det må være lov å ha ulike oppfatninger om hva kjønn er.

Hvem skal bestemme?

Mange kvinner viser solidaritet med og omtanke for transpersoner, men empatien ser dessverre ikke ut til å gå begge veier. Kvinner som uttrykker ubehag ved å dele garderobe og dusj med personer som er biologiske menn, blir beskyldt for trakassering og transfobi.

Kvinner forventes å tilpasse seg andres behov og følelser, men får lite forståelse tilbake, uavhengig av om de er minoritetskvinner, voldtektsofre eller bare ikke ser forskjell på en transkvinnes penis og en manns penis.

Å late som om biologisk kjønn ikke finnes, gjør det vanskelig å sette ord på problemer som rammer kvinner: underprioritering av kvinnehelse, manglende tilgang til abort, kjønnslemlestelse, for å nevne noe. Disse problemene er alle knyttet til kroppene våre, og rammer kvinner uavhengig av hvordan de kler seg eller hvilke interesser de har. Hvordan skal vi omtale denne gruppen av personer med XX-kromosomer, dersom ordet «kvinne» ikke lenger har noe å gjøre med biologi? Og hvorfor er ikke ordet «mann» like omstridt? Er det av samme grunn som at herretoalettet på Universitetsbiblioteket får være i fred – at mannen fremdeles er normen, og vi andre er «ikke-menn»?

Tonje Gjevjon fra Lesbisk Forbund
Anna Nordlund fra Kvinneaktivistene
Anna Watson fra Kvinnegruppa Ottar i Bergen
Randi C. Solheim fra Feministisk Front
Forbundet 48