Det handler ikke lenger om høyre eller venstre. Bortsett fra kosmetikk til bruk i valgkamper er dette ett fett. Det hele handler om et feilende og mislykket status quo. Et status quo som skaper utrygghet og frustrasjon. Historisk sett det politiske og psykologiske grunnlaget for revolusjoner. Det er kun et spørsmål om utbredelse og kokepunkt.
Dette har populismen erkjent og forstått. Derfor vinner disse partiene frem.
Hva enten man liker det eller ikke går hovedmotsetningen eller hovedkonflikten i det 21. århundre mellom nasjonalisme versus globalisme. Ikke mellom nasjoner eller økonomiske systemer slik det var i tidligere tider. Grunnleggende handler det om vår sivilisasjons overlevelse.
Populismens grunnleggende tema er reparasjon og gjenopprettelse av nasjonalstaten, dens grenser, og suverenitet. En geografisk, sosial og politisk enhet der folk føler seg sett, har reell innflydelse og ser sine egne og nasjonens behov for materiell og sosial trygghet bli ivaretatt og prioritert.
Skal det man fortsatt kaller «venstresiden» gjenerobre sine posisjoner må man erkjenne denne realiteten og fortelle hva man har å tilby nasjonalstaten Norge og dens innbyggere i konkurranse med de populistiske partiene. Det innebærer å forlate sin allianse med globalismen.