Totalitære tendenser

Spenningen er stor foran parlamentsvalget i Nederland onsdag. Få tror høyrepopulisten Geert Wilders får muligheten til å bli statsminister, til det er han altfor isolert. Usikkerheten knytter seg til hvor mange av de 150 setene hans parti, Frihetspartiet, vil få i andrekammeret. Så langt tyder meningsmålingene på mellom 20 og 24 plasser, mens det konservative partiet ligger hakket foran med 24–26 plasser. Det betyr at Wilders fortsatt kan bli størst i nasjonalforsamlingen.

Sylo Takaru, rådgiver i Tankesmien Agenda, har vært i Nederland og tatt pulsen på stemningen før valget. Han skriver i Morgenbladet om sitt møte med dr. René Cuperus fra en av Agendas søster-tankesmier. Ifølge Cuperus er ikke Wilders' velgere ekstreme. De er ikke enig med ham i alt, men stemmer på ham i protest fordi de ønsker at «eliten skal være tøffere i kampen mot muslimsk ekstremisme».

Dette er et gjennomgående trekk ved mange valg, også det amerikanske presidentvalget i november. Stemmene er slett ikke en tilslutning til alt partiet eller kandidaten står for, men et ønske om en endring. Det store paradokset er at endringen kan bli den motsatte av den tilsiktede. Jo lenger til høyre partiene befinner seg, jo mer ligner programmene deres nemlig på den islamismen de påberoper seg å bekjempe.

Er det ikke nettopp det totalitære ved islamismen man ønsker å unngå? Er løsningen da å forby bestemte religioner, slik Wilders – og islamister over hele verden – ønsker å gjøre? Er løsningen innreiseforbud for mennesker med bestemte religioner og nasjonaliteter, slik Trump – og totalitære islamistiske regimer, praktiserer? Er løsningen ja til dødsstraff og nei til homofiles rettigheter – slik Marine Le Pen – og islamistene går inn for? Er løsningen å si nei til å bygge gudshus – slik mange høyreorienterte nordmenn ønsker – og wahhabistiske Saudi-Arabia praktiserer?

1. mars hadde Der Spiegel et interessant intervju med Paul, den ni år eldre broren til Geert Wilders. Han fortalte om en bror som i årevis har levd nærmest isolert fra omverden, en mann som ser på tilværelsen med tunnelsyn, som avviser kompromissets nødvendighet, og ikke tåler motsigelse.

Denne mannens frihetsdrøm ligner veldig det diktaturet han vil bekjempe. Det er et uforståelig paradoks at verken han eller velgerne hans ser dette.

Publisert i Vårt Land, 13. mars, 2017.