Sorgbar­hetens evangelium

Hvem teller og hvem ­telles? Spørsmålet er ikke bare mate­matisk, økonomisk eller statistisk. Det er etisk, og det er politisk. Og derigjennom teologisk. For Gud teller dem som ikke ­telles.

Politikk dreier seg mye om tall. Hvor mye vil det koste? Hvor mange mener hva? Beregninger slås i hjel med andre beregninger. Tallene taler og tallene fortier.

Ikke minst gjelder det på kontroversielle politikkfelt, som gjerne handler om utsatte grupper. Som når det dreier seg om fattige, om mennesker som tigger, eller om situasjonen på flyktningefeltet. Hvor mange er de – egentlig? Hvor mange kommer hit? Hvor mange har vi tatt imot? Hvor mange bør vi ta imot?

Tallenes presisjon er en nødvendig hjelp når vi skal legge planer, stå til ansvar og foreta prioriteringer. Men tallenes tilsynelatende presisjon kan være forførende. Noen ganger er de slett ikke så presise som de gir inntrykk av. Andre ganger ­teller de ikke det som det er viktig å telle. Ikke sjelden er det noen som ikke telles, som utelates blant de talte.

Hvor mange drukner?

I 
A-magasinet (13. januar) kunne vi nylig lese en sterk reportasje om hvordan det til tross for samvittighetsfull lokal oppfølgning i landsbyer på greske og italienske øyer, mangler en oversikt over hvor mange flyktninger som drukner i Middelhavet på farefull flukt mot Europa. Det finnes ingen offentlig koordinerende instans som sørger for en fullstendig og troverdig oversikt. Dermed får vi heller ikke som fellesskap og internasjonalt samfunn en mulighet til å sørge over alle, eller hver og en, av dem som mister livet i desperasjon og lengsel på det åpne havet.

Det er nok ikke helt tilfeldig at denne mangelen på oversikt rammer utsatte grupper spesielt. Flyktningene framstilles som et problem for Europa. De blir sett på som en byrde. «Flyktningekrisen» er et begrep som har ­endret mening: Fra å være en krise for mennesker i nød, er det blitt forstått først og fremst som en krise for Europa, for Norge.

En mer presis beskrivelse av omfanget og karakteren av denne­ lidelsen er kanskje mer enn vi tåler? Er det derfor de ikke telles? Så behøver vi ikke sørge over dem.

Gjensidig avhengighet

Globaliseringen er kanskje det viktigste politiske begrepet i Europa i dag, sier statsviteren Øyvind Østerud i Vårt Land 27. februar­. Globaliseringsalderen skaper økt gjensidig avhengighet. Denne avhengigheten kommer konkret til uttrykk i erfaringer av utsatthet og sårbarhet. Den tvinger mange­ på flukt. Sårbarheten rammer ­aldri jevnt, den treffer aldri alle på samme måte. Avhengighet er alltid asymmetrisk, skjev. Men på et grunnleggende – og globalt og menneskelig – nivå rammer den oss alle. Vi har bare en klode­. Og det usårbare mennesket ­finnes ikke. Fantes det, var det et u-menneske.

Dette er en erkjennelse som ofte mangler, særlig på politisk nivå. Vi snakker ofte om «de sårbare» som om det bare handler om noen andre. Og mye kan tyde på at vi dypest sett frykter eller til og med forakter sårbarheten, i stedet for å beskytte den.

Den amerikanske etikeren og filosofen Judith Butler har med utgangspunkt i terrorangrepene mot USA 11. september 2001 ­reflektert dyptpløyende over sårbarhetens samfunnsmessige og politiske betydning. Angrepene skapte sjokk og sorg i den amerikanske befolkningen. «Hvordan forholdt vi oss til dette som samfunn – etisk og politisk?», spør hun i boken Precarious life: the powers of mourning and violence­ fra 2006. Sorg kan bli avløst av sinne og aggresjon. USA sørget i ti dager. Men så valgte myndighetene aggresjon; den sårede supermakten valgte å slå tilbake. Antiterrorkrigen ble lansert.

Sårbarhet og sorgbarhet

Dermed gikk en viktig mulighet tapt, mener Butler: Muligheten til å reflektere over hva sorg og sårbarhet forteller oss om grunnleggende vilkår for det menneskelige fellesskapet, lokalt og globalt. Hva betyr det at vi er så utlevert til. og avhengige av, andre mennesker, både kjente og ukjente? Når vi kunne rammes­ slik, hvem andre på kloden rammes på lignende måter av porøse grenser, av brå og uventet vold, av sorg og frykt?

Vi har en grunnleggende sårbarhet overfor andre som vi ikke kan ta vekk, ikke engang ønske å ta vekk, uten dermed å opphøre å være menneskelige. Sårbarheten er felles, men den er ulikt fordelt mellom oss. Det er noe vi kan lære av den sorgen som følger når vi eller andre blir såret­. Her innfører Butler et nytt og tanke­vekkende begrep, grievability, som vi kan oversette med «sorgbarhet». Det setter navn på hvem som framstilles som verdige til å sørges over. Akkurat som sårbarheten er felles, men ulikt fordelt over kloden, er sorgbarheten det også.

Å sørge over og sørge for

Noen liv teller. De er liv som ­offentligheten, fellesskapene, velger å sørge over. Mange andre­ liv går tapt uten at det sørges. De anses allerede for tapt. Indirekte forstås disse menneskenes død ofte som noe som måtte skje, fordi­ det var uunngåelig. Som i en krig der sivilbefolkningen brukes som «menneskelige skjold». Eller som flyktninger som begir seg ut i katastrofalt skrøpelige farkoster og drukner i Middelhavet.

Fordelingen av sorgbarhet er egentlig en fordeling av menneskelighet og menneskeverd. Hvem teller som et menneske? Sorgen kan vise oss til noe som er felles, men som ofte ikke erkjennes som felles. Tvert imot ­viser fordelingen av sorgbarhet en brutal og ofte voldsfremmende sorteringslogikk. Vår kroppslige sårbarhet og sorgen over sår og lidelse må snus, og i stedet gjøres til en politisk ressurs, mener­ Butler. I det å være utlevert til vold og til sorg, uansett hvor ulikt det er fordelt mellom oss, finnes likevel en kjerne av noe som er fellesmenneskelig. Og ut fra ­dette må vi skape grunn­laget for et nytt politisk og globalt fellesskap.

Sorgbarhetens evangelium

Butlers sorgbarhets- og sårbarhetsetikk kan hente mye fra ­tenkere som Emmanuel Levinas og K.E. Løgstrup. Den kan også gi grunnlag for fornyet teologisk refleksjon og praksis:

Ikke en spurv til jorden. Den ene og de nittini. En av disse mine minste.

For evangelienes Gud teller hver eneste en av dem som ikke telles. Den enkelte. Dyrebare. Som det ikke bare er all grunn til å sørge over. Men som Gud ber mennesker og fellesskap, ­religiøse og politiske, sørge for. Skal jeg være min brors vokter? Hvem synes du viste seg som en neste?

Dette er sorgbarhetens evangelium. Det er konkret og praktisk, og høyst relevant i globaliseringens tid.

Først publisert i Vårt Land, 11. mars 2017.