Innestemme påkrevd

Et liberalt samfunn er avhengig av at vi greier å finne løsninger på motstridende rettigheter. Som oftest går det bra. Vi tilpasser oss så godt vi kan John Lockes gylne regel om at «din frihet slutter der min begynner», men innrømmer at den er vanskelig å definere i praksis. Derfor har vi utviklet et slags rangeringssystem der ulike rettigheter vektes mot hverandre.

For eksempel trumfer religionsfriheten likestillingen i noen tilfeller. Et trossamfunn har tillatelse til å diskriminere dersom det skjer av konsistente teologiske årsaker. Derfor får Den katolske kirke lov til å nekte kvinner prestetjeneste, og Misjonssambandet får lov til å nekte en samboer stilling som lærer ved en av sine videregående skoler.

På andre områder må religionsfriheten vike. Det er for eksempel ikke tillatt å slå barn, selv om aldri så mange bibelvers anføres som begrunnelse.

Flere rettigheter

Mathilde Decaen er transkvinne, det vil si at hun biologisk sett er mann. Fra 1. juli i fjor fikk hun rett til å bli kvinne, også juridisk. Det er høyst forståelig at hun ønsker å praktisere denne statusen fullt ut, og derfor blir såret av å bli avvist fra Vestkantbadet. Det er særlig forståelig at hun reagerer på måten Vestkantbadet avviste henne på. Medarbeiderens tilbakemeldinger på Facebook var verken preget av kunnskap eller respekt.

Selv om alle mennesker har en iboende verdighet som mennesker, er verdighet også noe vi gir hverandre når vi møtes. Alt for mange tråkker som elefanter i et blomsterbed i møte med andres krenkbarhet. ­Sosiale medier har forsterket denne tendensen.

Men det finnes andre rettigheter her også. Retten til bluferdighet er en av dem. Bluferdigheten er en nedarvet kulturell følelse som mange opplever som dypt forankret i identiteten. For mange er den dessuten også forankret i religionen. Dette tar samfunnet på alvor ved at også retten til bluferdighet er forankret i lovverket.

På grunn av denne bluferdigheten vil mange oppleve det vanskelig å være tilstede uten klær med en person av motsatte kjønn. I vårt samfunn tar vi hensyn til dette ved å legge tilrette for egne garderober for begge kjønnskategorier.

Denne bluferdigheten opphørte ikke da Stortinget vedtok Lov om endring av juridisk kjønn 1. juli i fjor. Mange mennesker har fortsatt en biologisk kjønnsforståelse. Derfor vil de reagere instinktivt mot at en person som biologisk er mann er sammen med dem i garderoben.

Behov for kunnskap

Ikke alle forstår slike reaksjoner. Det er bra for dem, men ikke for saken. For også de med en tradisjonell kjønnsforståelse har rett til å unngå integritetskrenkelser.

For å komplisere saken ytterligere kan det nevnes at bluferdigheten ikke synes å bli mindre i dagens samfunn. Skjønnhetsindustrien har snevret kroppsidealet så kraftig inn at stadig færre våger å vise seg naken sammen med andre. Skolelærere melder om unaturlig skam blant elever i dusj og garderobe.

Dette gjør det mer påkrevd enn noensinne at samtalen om integritetsgrenser og bluferdighet føres med innestemme.

Det tenkte verken Vestkantbadets representant eller Mathilde Decaens støttespillere på da saken fikk oppmerksomhet på sosiale medier og nettaviser i går. Derimot forstår både Likestillingsombudet og Helse- og omsorgsdepartementet det svært godt: Ingen av dem rykker ut med klare, ensidige postulat om saken.

Andre etiske diskusjoner er blitt ført med høy og sint stemme og klare fronter. I dette spørsmålet saken ser det ut til at vi unngår det. Flere spørsmål kan med fordel møtes med den refleksen Likestillingsombudet uttrykte i går: «Vi synes det er viktig at både offentlige og private aktører innhenter kunnskap på området.»

Først publisert i Vårt Land, 11. mars 2017