Verdidebatt

Å våge livet igjen

Etter at jeg mista synet har jeg holdt meg til kjente veier og innlærte løyper. Men kanskje det ikke MÅ være slik, kanskje jeg har satt opp unødige grenser for meg selv? I dag gikk jeg for første gang ut i det ukjente.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er sjelden jeg ikke får sove, men av og til har dagen satt så dype spor at jeg ikke klarer å slippe tak i den. Slik er det i natt. Jeg er på et kursopphold i vakker natur. Skog, vidde og visstnok en fantastisk utsikt utover Mjøsa. Bare det å komme hit, til et fremmed sted med ukjente mennesker har vært grensesprengende nok i seg selv. Planen min var å holde meg mest mulig i ro, være minst mulig til bry for de andre og følge program og forventa aktivitet. Den planen ble grundig spolert i dag.

Jeg våga å virkelig ta inn og nyte verden rundt meg med de sansene jeg fremdeles har intakt. Det er nesten ni år sida jeg mista synet helt. Uten at jeg egentlig har lagt merke til det lot jeg nysgjerrighet og utforskertrang også forsvinne sammen med synet. I frykt for å være til mer bry enn nødvendig, og i strevet med å tilpasse meg i livet som blind har jeg ikke hatt plass til den delen av meg.

I dag tidlig ble rammene jeg hadde plassert meg selv innenfor sprengt i stykker:

Jeg gjorde noe jeg ikke har gjort før - i  alle fall ikke i blind tilstand.  Jeg utforska. Jeg gikk utenom de innlærte løypene. Jeg våga å prøve meg fram, famle, kjenne, ta på, finne ut! Først gikk jeg opp til et lite kapell i skogen. Jeg hadde gått dit med en ledsager noen ganger før, men det var utrolig tilfredsstillende å oppdage at det fungerte! At jeg bare kunne gå ut av rommet mitt, gå ut i skogen akkurat når jeg følte for det, sette meg stille i kapellet.

Så gikk jeg for å finne hagen. Jeg hadde vært der sammen med noen i går, men ikke lært meg veien dit. Jeg var spent, litt redd og holdt på å gi opp. Jeg gikk flere ganger feil, rota meg litt bort, men til slutt fant jeg det jeg var ute etter. Ved å lete og føle, undersøke mulighetene.  Jeg fant trærne, stolene, steinsofaen, trappa, og sauegjerdet. Det ble flere runder rundt huset, ned veien, inn i hagen. Det er ikke helt til å beskrive hvilken frihetsfølelse det ga! Å bare gå i vei og føle meg trygg, selv om jeg ikke gikk i en innlært rute! Jeg gikk bare og smilte, hadde lyst til å le høyt!

Og nå sitter jeg her og får ikke sove. Med tårer i øya og klump i halsen. Et kaos av følelser. For det var til tider kampfullt å ta i mot alt dette! Jeg tror jeg begynner å forstå hvor mye glede jeg går glipp av når jeg holder meg innenfor de strenge rammer og grenser jeg har satt opp for meg selv - for ikke å bli for plagsom for omgivelsene mine. Det er rett og slett livsutsugende!

Kan hende det også gjør det vanskelig for de rundt meg å vise omsorg?

Jeg tenker: Kanskje er dette nåde? kanskje lokker Gud meg til å gå utenfor mine innlærte ruter eller mønstre også ellers i livet - til å smake sterkere på friheten, på gleden?

KOM!

Kom! Lokker du

Jeg blir her, svarer jeg

Kom ut i friheten! Prøver du igjen

Jeg sitter godt her, gjentar jeg

Du gir ikke opp:

«Smak, kjenn, føl, se!

Lek og dans i hagen min.

Jeg kaller deg til å leve, kjære barn!»

Men skjønner du ikke

At det å komme ut

At det å føle, kjenne og leke

Også rommer en dyp og naken smerte?

Å åpne opp for gleden

Er også å åpne for smerten

En smerte så stor

At jeg ikke tror jeg kan bære den

For alt som før var så vakkert

Det er blitt borte for meg

Det er som tykk tåke

Som det er umulig å se gjennom

«Jeg skal ta deg i hånden», hvisker du mildt

«Føre deg varsomt skritt for skritt

Sammen i gleden, sammen i smerten

For jeg kaller deg til å leve – kommer du?»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt