Redaktør politikk og verden Berit Aalborg

Høyres dronning

Erna Solberg holdt seg både unna regjeringssamarbeid og verdikonflikter i talen sin til ­Høyres landsmøte.

Publisert: 9. mar 2017

«Jeg er klar for fire nye år som statsminister», sa Erna Solberg til stående applaus ved starten av Høyres landsmøte torsdag ettermiddag. Det var en selvsikker og trygg partileder som talte til sine egne.

Solberg holdt seg klokelig unna spørsmålet om hvordan hun og Høyre skal løse det vanskelige forholdet mellom samarbeidspartnerne Frp, KrF og Venstre. Samt det faktum at disse tre partiene ikke kan sitte sammen i regjering. Hun var heller ikke innom utspillet fra KrFs leder Knut Arild ­Hareide, som har uttalt at «Høyres ­regjeringsmodell er død».

Ingen Frp-garanti

Før Solberg entret Høyres talerstol torsdag formiddag hadde hun allerede rukket å si til NRK at hun ikke kunne garantere Frp en plass i regjering etter valget. Og antydet at Høyre ikke kommer til å velge samarbeidspartnere før etter valget 2017.

For et selvsikkert Høyre er dette den aller beste strategien i forkant av en krevende valgkamp. En strategi som gjør at Høyre står fritt til å manøvrere mellom sentrum og Frp, alt ­etter hvordan valgresultatet blir.

Å vente med samarbeidsvalget til høsten er åpenbart en fantastisk posisjon for Høyre. For uansett ansett hvordan en borgerlig regjering vil se ut fra neste høst, så kommer Høyre til å lede den. At Høyre får ha ­denne posisjonen frem til valget er kun avhengig av at de tre ­andre partiene aksepterer å vente på hvem som blir bydd opp til dans. Akkurat nå tyder mye på at alle tre er villig til å vente. 


Høyre-politikk

Dermed kunne Solberg bruke det ­meste av tiden i landsmøtesalen til å snakke om andre ting: Det ­hennes partikollegaer helst ­ville høre, nemlig at Høyre ­levere mye Høyre-politikk.

Solberg brukte derfor mest tid på klassiske Høyre-saker innefor nærings-, forsknings- og utdanningspolitikken. Hun betonet partiets sterke fremtidstro og var innom viktige signalord i Høyre: «Innsatsvilje», «skaperkraft», «kreativitet», «forskning» og «konkurransekraft»

Hun brukte også tid på å ­tegne et bilde av regjeringen som en moderne kraft i motsetning til Ap og Sp. Disse to partiene fremstilte hun som ­reaksjonære partier uten ­andre ­visjoner enn status quo.

Verdisaker

Solberg valgte imidlertid å holde seg helt unna flere av de tunge verdikampene som vil utspille seg på landsmøtet. Hun ga ingen tydelige ledersignaler i spørsmålet om eggdonasjon, barnetrygd eller kontantstøtte.

Alt dette er spørsmål som er kontroversielle internt og som uansett utfall vil skape trøbbel hos en eller flere av Høyres borgerlige samarbeidspartnere.
Begeistring. Selv om Solbergs tale var av det tradisjonelle slaget, vekket den begeistring på landsmøtet. Erna Solberg er blitt en svært populær Høyreleder og statsminister blant sine egne. Det er ikke så rart: Hun har klart å manøvrere i et krevende samarbeidslandskap mellom Frp på den ene siden og KrF og Venstre på den andre.

Dessuten samler Solberg fløyene i sitt eget parti. En ­reise som må ha vært både lang, tung og hard. Men hennes slit er ­kronet med seier. I dag er Erna Solberg Høyres dronning.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Berit Aalborg. Gå til den siterte teksten.
I dag er Erna Solberg Høyres dronning.

Gud velsigne dronningen!

Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Jeg synes Høyre fremviser en voldsom kraft i sitt arbeide i regjering. Store saker er tatt frem til debatt i hele perioden. Mangt er gjennomført, og mangt er fortsatt underveis. Med Høyre i regjering også i neste periode vil arbeidet kunne pågå. Norge er et land som er tungt å reformere fordi vi har en så stor grad av konsensus. Vi er så vellykkede og fornøyde at vi er fastfrosset i hvordan vi vil ha det, og gir ergo ikke lett etter for endringer. En konsekvens av dette er at alle forventer å få, en annen konsekvens er at ingen vil gi slipp på noe. Således har det ikke vært lett å komme antall ansatte i det offentlige til livs. Stigningen har fortsatt nærmest som en kraft som styrer seg selv. 

Et område som har vært viet særlig stor oppmerksomhet er samferdsel. Det ble klart mot slutten av forrige periode at dette var et forsømt område. Jeg tror vi lå på en satsning i året på ca 1,5 mia som ikke strakk til for noe som helst. I våre dager er vi oppe i tosifrede tall med sterk satsning på jernbane og enkelte store veiprosjekter som ny hovedvei langs norskekysten. Av Aps utspill i det siste later det til at de skal reversere regjeringens politikk. Hvordan de skal klare å reversere dagens satsning til sin egen nesten-ingenting-modell gjenstår å se. Det vil være ulikt AP å legge ned samferdselssektoren, så noe sier meg at de ikke har tenkt særlig godt gjennom denne nyorienteringen i sin egen politikk med å reversere. 

Vi har parlamentarisk sedvane i Norge for at en ny regjering tar opp i seg det som er ok i en lov, legger til det de vil ha endret og så lager de en modell de får nytt flertall for. Men reversering, nei se det er fremmed. Verden går alltid fremover thi den har intet annet sted å gå. Da Høyre fylte 100 år fikk partiet en bremsekloss i gave fra AP. Morsomt nok, men er AP klar til å innta bremseklossrollen? AP har historie for å være samfunnsbyggende samtidig som barrierer har vært revet ned. Her har nok noen historieløse fått lov til å slippe til Jonas' pc og trykket på send-knappen før de tenkte over sin historie. 

Snart skal vi motta Selvangivelsen, eller Melding om skatt som den vil hete i år. Den sendes ikke lenger ut fra det lokale skattekontor men fra et kontor et annet sted i landet. Ett år var det Harstad. Det har ikke alltid vært det samme så vidt jeg husker. Offentlige kontorer er lagt til de merkeligste plasser i landet de siste årene. Pga god elektronisk kommunikasjon kan slike kontorer ligge hvor som helst i kongeriket. Oslo på sin side kjemper for å skaffe seg arbeidsplasser og tviholder på de som allerede er der. Tatt i betraktning at Oslo har de største pressproblemer i landet som de i tillegg ikke har noen gode løsninger på, og dessuten et boligprispress som kan komme til å sprekke med dunder og brak, fortsetter Oslo sitt sentraliseringskjør. Som i eksemplet med Selvangivelsen vil det funke godt om man desentraliserer Norge på statlig plan. Det vil gavne alle, både Oslo selv og de som vil bygge levedyktige kommuner om arbeidsoppgavene spredes over hele landet. Det kunne tenkes som en gulrot i kommunesammenslåingsdebatten at statlige oppgaver som ikke er nødt til å være i Oslo ble tildelt kommuner med lavt sysselsettingsgrunnlag om de slår seg sammen til større enheter. Regjeringen ønsker større kommuner og en sterkere organisering av ressursene på bygdene slik at kommunene blir istand til å sørge for sine innbyggere. Om mor mister lærerjobben fordi skolen flyttes kan hun kanskje få en annen stilling desentralisert fra staten slik at dobbeltarbeidet med gården kan opprettholdes. 

Erfaringene fra forrige runde med å sende arbeidsplasser ut av Oslo har vist seg å være et gode. Ingen har blitt flyttet tilbake. Her i Trøndelag har vi av og til et annet problem. Når en attraktiv stilling skal besettes bor de beste søkerne i Oslo. Ofte ender det med at lederskapet blir sittende der mens bedriften er her. Hvis man ønsker en nettverksbyggende leder som følger bedriften sin dag og natt er det ikke fullgodt med god nettforbindelse hele tiden. Man må også ha personlig tilstedeværelse. Sentraliseringstanken står derfor sterkt både statlig, offentlig og privat. 

Når det gjelder kommunene er det et litt annet bilde. Man kan knapt kalle det sentralisering å flytte en rådmann to mil lenger ned i veien for at han skal ha kolleger å arbeide sammen, og at det skal være kvalifiserte medarbeidere med god kompetanse. Hvis noen lurer på hvor seriøse skillelinjene er kan de forsøke å sette seg inn i sammenslåingsdebattene for Fosenhalvøya. Her er en listig kombinasjon av lekene Sitte Kjærest På En Stol og Stolleken. De politiske realitetene er få og små, men debatten ikke desto mindre heftig, inkluderende begynnende demens i ett tilfelle. Det logiske svaret for Fosen er at det blir 1-3 kommuner mot 6 i dag. Én kan komme til å skifte fylke men fylkene blir sammenslått til Trøndelag før de får på seg støvlene. Virkeligheten har ergo innhentet vyene før de blir debattert seriøst. 

Høyre i regjering har fortsatt mye å arbeide med. Det vil aldri mangle oppgaver i Norge. Høyre har en leder som imponerer med sin gjennomslagskraft både internt og nasjonalt. Hun har gjort en god jobb så langt og vil fortsette med det om chansen gives. 

Kommentar #3

Julie Høivik

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Jeg er delvis enig med deg. Du har noen gode poenger.

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1216 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1209 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1077 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 600 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere