Verdidebatt

Den lyttande kyrkja

Er noko i ferd med å skje med øyra til folk?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Å læra seg å lytta, høyrest fort ut som ei banal øving. I alle fall ikkje noko eit vakse menneske med grei høyrsel og brukande øvsteetasje skulle trenga hjelp til av andre. Er det ikkje berre å konsentrera seg litt?

For oss som er velsigna med (eller plaga med, alt ettersom) eit velutvikla snakke­organ, er det ofte nyttig å bli minna på at lytting er vel så bra som snakking. Samstundes kan me vera litt misunnelege på dei meir stillferdige, sjenerte eller innover­vende. Me tenkjer gjerne at dei er naturtalent til å lytta.

For det stemmer jo at ein gir den andre­ meir rom til å snakka, når ein greier å klappa igjen sjølv. Men den som teier, veit det godt: Tausheit treng ikkje å bety at ein høyrer etter eller faktisk bryr seg.

Eksistensielt

Denne helga held danske Bente Lundbak Pihl sin første lytte-workshop i Noreg. Verkstaden hennar er fullteikna lenge før «Salig er tørsten» går av stabelen i Kristiansand, ­arrangert av magasinet Strek og Areopagos.

Kva er det som skjer, sidan så mange er interesserte og ikkje avskriv det som «banalt»?

Pihl er dagleg leiar i «Den lyttende kirke»,­ ei tverrkyrkjeleg rørsle i Danmark, som jobbar med å breia ut lyttekompetanse og med å vera gode lyttarar på vegne av kyrkja. I haust var eg på eitt av minikursa hennar.

Sjølv om kursopplegget i seg sjølv var konkret og jordnært, gav det meg ei djup erkjenning av kor tett lytting er knytt til det eksistensielle – både for den som snakkar og for den som høyrer på. Og kor tett lytting er knytt til gjestfridom, noko som er vesentleg for rørsla til Pihl.

Bonhoeffer si ånd

Den nederlandske katolske presten Henri Nouwen kalla lytting for «åndeleg gjestfridom». Det er noko mykje meir enn å la den andre få snakka mens ein sjølv ventar på å få svara. For han var sjølve skjønnheita ved å lytta at «den som blir lytta til, begynner å føla seg akseptert, begynner å ta sine eigne ord på alvor og begynner å oppdaga sitt eige sjølv.»

Den danske rørsla vil at god lytteevne skal kjenneteikna kyrkja som fellesskap. Men ein ser også på lytting som ei konkret kyrkjeleg teneste i den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer si ånd: «Den første tenesta me skuldar andre i ein fellesskap, er å lytta til dei». Tanken er at i dette lyttande rommet av gjestfridom, ro og aksept, som Nouwen snakkar om, kan indre sår få høve til å bli lækte.

Den tanken deler dei med britiske «Christian Listeners» og Acorn-stiftinga som den avdøde biskopen Morris Maddocks står bak. Under ligg trua på ein Gud som lyttar – også gjennom andre menneske.

Kopla ut støyen

Den lyttende kirke har sprunge ut av denne britiske samanhengen og brukar metodikk derifrå. Ein trena lyttar greier å kopla ut støyen i sitt eige indre, skapa eit trygt rom for samtalen og til sist stilla spørsmål som verkar avklarande for den som fortel. I motsetning til coaching og vegleiing, er målet å hjelpa folk å bruka sine eigne erfaringar, følelsar og tankar som ressurs. Og ved å komma til rette med ting som har skjedd, kan sår begynna å gro og forsoning skje – både inni enkeltmenneske og mellom dei.

Engelskmennene kallar det «healing», i den vanlege tydinga om at noko blir lekt eller bra igjen (som at eit sår gror). Det norske ordet heling/heiling ligg tett opptil det å gjera noko heilt. Derfor snakkar Den lyttende kirke heller om «helende lytting» enn «helbredende lytting». Ein trur at ved Guds og medmenneske si hjelp kan noko bli heilt igjen.

Det er den draumen om meir gjest­fridom og fleire heile liv. Liknar han ikkje mykje på det heile kyrkja drøymer om?

Først publisert i spalten Tendenser i Vårt Land, 9. mars 2017.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt