Derfor­ ­trenger medisin­faget­ ­filosofi

Skrevet av Ole Martin Moen, PhD, postdoktor i filosofi, Universitetet i Oslo og Anna Smajdor, PhD, førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Oslo

Som filosofer er det jobben vår å stille ubehagelige spørsmål, som hvorfor eller hvorfor ikke vi kan bruke de dødes kropper til å skape nye liv. Alternativet er at Morten Horns og andre legers filosofiske antagelser forblir uutforsket.

Surrogati

Nylig holdt en av oss (Anna Smajdor) et foredrag for Det norske ­Videnskap-Akademi der hun diskuterte hvorvidt det vil være etisk forsvarlig å bruke hjernedøde kvinner som surrogatmødre. I innlegget «Hjerne­dødt om hjernedød» skriver overlege Morten Horn at praksisen vil være svært kostbar og at døde kvinners kropper heller bør brukes til organdonasjon. Han anklager Smajdor for å «mangle­ bakkekontakt», og gir også et spark til den andre av oss, Ole Martin Moen, som ifølge Horn bidrar til å rive ned skillet mellom vitenskap og science fiction. Overlege Horn synes å være grundig lei av oss fagfilosofer.

I det nevnte foredraget tok Smajdor for seg tre utbredte verdi­dommer som til sammen taler for å bruke hjernedøde kvinner som surrogatmødre. For det første mener de fleste at det er greit å bruke de dødes kropper­ for de levendes skyld. Det er derfor vi tillater, og oppfordrer til, organdonasjon. For det andre mener de fleste at det er bra å lage barn. For det tredje mener­ de fleste at helsevesenet bør ­redusere risiko for sykdom og død. Å bruke hjernedøde kvinner som surrogatmødre burde være greit i henhold til første verdidom og direkte bra i henhold til andre verdidom, og siden det er betydelige farer forbundet med å være gravid, taler også tredje verdidom for denne praksisen.

Intuitivt galt

Likevel reagerer nær sagt alle svært negativt på tanken om å bruke hjernedøde kvinner som surrogatmødre. De fleste mener at det vil være dypt umoralsk. Hvorfor? Hva, helt konkret, gjør det galt?

Filosofen Bertrand Russell sa at en viktig oppgave for filosofien er å vise hvordan premisser som aksepteres av nær sagt alle kan lede til konklusjoner som ingen vil vedkjenne seg. Horn synes ikke å dele Russells oppfatning om at det er viktig å bruke­ ­utfordrende eksempler for å sette premissene våre på prøve. Han ser det knapt som en mulig begrunnelse for diskusjonen, og tolker i stedet Smajdors som om hun fremmer et forslag om hva norske sykehus nå bør begynne å gjøre. Det er ikke rart at Horn er misfornøyd med oss filosofer når han tolker oss til å drive med hans eget fag, lege­vitenskap, snarere enn å drive med filosofi. Vi er åpne for at vi er like dårlige som leger som Horn er dårlig som filosof.

Utfordrer på feil frekvens. Smajdor er enig i at det kan være gode praktiske grunner til ikke å bruke hjernedøde kvinner som surrogatmødre. Spørsmålet er imidlertid: Ville det ha vært umoralsk å gjøre det, og i så fall hvorfor? Smajdor heller mot at det ikke ville være umoralsk. Når Horn innvender at det finnes praktiske grunner til ikke å gjøre det, går han med på – snarere enn å utfordre – standpunktet som Smajdor forsvarer.

Men selv på det praktiske og legevitenskapelige feltet argumenterer Horn dårlig. Innsigelsen om at det er bedre å bruke hjernedøde kvinners kropper til organdonasjon er underlig, for noen organer kan doneres ­allerede mens kvinnen er hjerne­død surrogatmor og ­resten kan uansett doneres etter fødsel. Hva angår pris, er det lite tvil om at det vil være dyrt, men spørsmålet er likevel om det vil være for dyrt. Dersom det er pris som er det reelle ankepunktet, synes vi for øvrig å måtte gå med på at dersom barnets kommende foreldre betalte hele prisen, ville det være greit. Er Horn sikker på at han virkelig vil basere innvendingen sin på prisargumentet?

I tillegg til de praktiske argumentene, fremmer Horn to etiske­ argumenter. Det første angår mangel på samtykke. Smajdor har imidlertid gjort det klart at samtykkekravet for hjernedød surrogati uansett burde være strengere enn kravet ved organdonasjon: Det burde forutsette eksplisitt samtykke, ikke bare fra pårørende, men også fra kvinnen selv. Mener Horn at praksisen, trass i dette, fremdeles vil være problematisk av samtykke­grunner?

Horns siste argument henviser til en psykisk skade hos barnet som blir født. Det kan kanskje være et problem, men det finnes allerede barn som er blitt båret frem av hjernedøde kvinner, tilsynelatende uten store problemer. Vi må også, på mer generelt grunnlag, vokte oss for vage spekulasjoner om psykisk skade som blir brukt for å slippe å forklare hva som er etisk galt med en praksis.

Forutsetter egen konklusjon

Horns appell til psykisk skade tar langt på vei for gitt det han søker å bevise. Selvsagt vil det kunne være en psykisk belastning å få vite at man er blitt båret frem av en hjernedød surrogatmor, dersom vi tar for gitt premisset om at dette er en umoralsk praksis. Men det er jo nettopp det premisset som er oppe til diskusjon. Dersom praksisen i seg selv ikke var umoralsk er det uklart hvorfor det skulle være skadelig å få vite at man er blitt frembrakt på denne måten. Appellen til psykisk skade synes å forutsette, snarere enn å etablere, at praksisen er umoralsk.

Horn har nylig begynt som forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Det er bekymringsverdig at en medisinsk etiker synes å være uinteressert i å sette etiske prinsipper på prøve. Som han selv skriver: «Men det moralske er egentlig uinteressant – det provoserende­ er at hun ikke forankrer sin argumentasjon i virkeligheten.»

«Virkeligheten», for Horn, ser ut til å bety dagens medisinske praksis.

Filosofiens eksistensberettigelse

Dette viser tydelig hvorfor medisinfaget trenger filosofer. Dersom ikke vi filosofer gjør jobben – og stiller ubehagelige spørsmål, slik som spørsmålet om hvorfor det skal være galt å bruke de dødes kropper til å skape­ nye liv – vil legers filosofiske antagelser forbli uutforsket og uutfordret.

Da blir medisinfaget like hjernedødt som surrogatmødrene i Smajdors eksempel.

Først publisert i Vårt Land, 07.03.17