Verdidebatt

Åndskamp make strange bedfellows

Når Bjarte Ystebø og resten av Oslo Symposium setter sin politiske agenda inn i en overordnet åndskamp, er de nødt til å bøye virkeligheten til det ugjenkjennelige.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I EN KJELLER ER ET disponibelt rom gjort om til bad. Det er Anita Apelthun Sæle som er kallet til å vitne. De kommunale forskriftene gjør imidlertid at hun ikke har fått muligheten til å innvie det ennå. Men se, nå kan hun forkynne oss en stor glede: I USA har Donald Trump lovet at han vil fjerne 75.000 sider med reguleringer!

Bli med til Oslo Symposium, der våtromsnormen er åndskamp; og presidenten som gjør narr av utviklingshemmede og skryter av sine egne seksuelle overgrep er et «bønnesvar» som «står for mange, gode og kristne verdier» (Simon Friis Larsen, KrF).

Et skritt tilbake: Oslo Symposium, konferansen som arrangeres hvert valgår i Oslo kongressenter, kan oppsummeres som et forsøk på å sette politikken inn i et større åndskampparadigme – en overordnet fortelling der lys og mørke kjemper om overtaket.

På den måten henger det på forunderlig vis sammen når konferansens to uttalte målsettinger er: (1) Å demme opp for den «sekulære fundamentalismen»; og (2) å spenne bein på Arbeiderpartiets regjeringsambisjoner.

For i arrangørens verden går dette ut på det samme: Politikk er åndskamp; og åndskamp er politikk. Eller som leder for symposiet, Bjarte Ystebø sier til Klassekampen: Arbeiderpartiet kjennetegnes av politikere som «står opp hver dag og spør seg selv: Hva kan jeg gjøre for å avkristne Norge?».

Slik går åndelig vekkelse, våtromsforskrifter og innsatsen for å sikre en «ikke-sosialistisk regjering» opp i en høyere enhet. Over Apelthun Sæles besvær med Plan- og bygningsetaten spennes en duk der åndskampen kan projiseres og utkjempes.

Og all den tid det ikke er så rent lite som står på spill, må lysets agenter legge indolenser til side og omforenes i det som teller. Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og fornuftsekteskap i alt. Bare slik er det mulig å forstå symposiets omfavnelse av Mammon-dyrkeren i Det hvite hus, som engang ikke greier å uttale navnet på Pauli mest berømte brev («Two Corinthians»).

Og bare slik er det mulig å forstå Ystebøs omfavnelse av Sylvi Listhaug, hvis partiprogram tar til orde for billigere sprit, porno, røyk, bensin, diesel, surrogati, eutanasi, stamcelleforskning og søndagsåpne butikker. Og hvis ungdomsparti tar til orde for å avvikle trosstøtten. Alt dette er Ystebø villig til å se mellom fingrene med; det avgjørende er at Sylvi Listhaug går omkring med et godt synlig kors.

For heller ikke Bibelens Ester var feilfri og i kampen mot Arbeiderpartiets avkristningsprosess, kan man ikke la seg adlede av distraksjoner heller.

Og bare slik er det mulig å forstå omfavnelsen av aborttilhengeren Trude Drevland, som blankt avviste reservasjonsretten: «Jeg mener at vi ikke kan ha slike særordninger i et moderne Norge. Det er en avleggs diskusjon. Det er forhistorisk.» Men nå har Drevland havnet på kant med «elitemediene», og simsalabim en viktig alliert av Oslo Symposium. Åndskamp make strange bedfellows.

Eller kanskje vi skal kalle det for hva det er: kognitiv dissonans. For å få ligningen sin til å gå opp – at høyrepopulismen representerer «kristne verdier» og venstresiden verdiliberal utglidning – så er Oslo Symposium nødt til å foreta så mange strategiske krumspring, så mye tendensiøs lesning og så mye teologisk gymnastikk, at selve reisverket vi kaller virkeligheten knaker i sammenføyningene.

Tilbake står en «verdi-performance», en politisert åndskamp der forstillelse og gode miner omdefineres til en dyd og strategiske allianser gjennomsyrer alt.

Samme dag som Oslo Symposium startet, noen hundre meter bortenfor, var det matutdeling på Fattighuset. På andre siden av gaten holder Grønland kirke åpent for dem som venter og fryser, enten det er østeuropeere som er ofre for sosial dumping, hjemløse, innvandrere eller nordmenn.

Som forfatter Håvard Syvertsen skriver: «Det forandrer ikke verden, men det gjør dagen litt bedre for de to-tre hundre som er innom kirka på fredagene.»

Tro om det ikke er dette som er å ta misjonsbefalingen og «kristne verdier» på alvor. Som Frans fra Assisi sa: «Forkynn evangeliet, og om nødvendig bruk ord.» Verdiene som Oslo Symposium er så bekymret på vegne av, manifesteres i gjerninger og saktmodig tjeneste.

Blant dem som har andre ting å bekymre seg for enn strenge våtromsforskrifter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt