Sjefredaktør Åshild Mathisen

Hvordan starter en splittelse?

Som en svakhet, en rift, som forplanter seg ubønnhørlig. Videre, videre. Helt til noe deles i to.

Publisert: 6. mar 2017 / 4986 visninger.

Vi opplever så sterk samhørighet der vi sitter. Jeg er på besøk hos en venninne, et steinkast fra mine egne besteforeldres hus. Det er sommerstevne på Skjervøy.


Djevelens tegn. Den ytre rammen for å besøke henne, det kristne stormøtet, hører med i samtalen. Det er del av vårt tenåringsunivers, men bare på et hverdagslig og nært vis. Som en arena for vennskap og forelskelse, men også som et sted for ambivalente følelser, for koder og krav fra voksne og menighet. Men ikke som et spørsmål om teologi eller ideologi. Ikke da.


Samtalen vår dreier med ett inn på en av predikantene våre. En eldre, språkmektig og belest mann. Hans fremste karakteristika er et tykt felt av hvitt hår som går som en stripe gjennom alt det grå.
«Du vet at den hvite stripen hans er djevelens tegn?», sier venninnen min.


Splittelsen. På tiden det tar å formulere en setning, gikk vi fra full fortrolighet til total fremmedgjøring. Revnen som hadde forplantet seg inn i menigheten uten at jeg hadde vært klar over det, nådde oss i det øyeblikket. Jeg kjente på forvirring, rådvillhet, spørsmål. Vi ble revet fra hverandre. Bundet opp av lojalitet til våre familier, til to ulike sider i en uløselig konflikt.


«Splittelsen mellom Lyngen-læstadianerne er kommet for å bli», skrev Nordlys kort tid etterpå­. Det var 1992. Venninnen min havnet på den andre siden­, men det var som om menig-
heten nå ikke ville slutte å sprekke­ opp. Hennes familie forlot den siden også, og hevdet de og noen få andre­ var de eneste som sto fast på Bibelens ord.
De eneste.


Liberale og fundamentalister­. Hvem som kom opp med merkelappene­, vet jeg ikke, men vi leste om oss selv som de «liberale­» i Nordlys. Predikantene­ ristet­ på hodet og sa «de kaller­ oss liberale, men egentlig er vi stokk konservative». Vi så på hverandre – og så våre egne. Vi så på de andre – og så fremmede. De fikk kallenavnet «fundaene». Jeg vet ikke hva de kalte oss.


Den lærde predikanten med den hvite stripen hadde forsøkt å komme lærere og akademikere i menigheten i møte på forståelsen av skapelsesberetningen. De som opplevde at en bokstavelig forståelse ikke korresponderte med vitenskapen. Også gjengifte­ hadde­ blitt et stridsspørsmål mellom predikantene, fordi de «liberale» mente å finne grunnlag i Bibelen for at utroskap ga grunn til å gifte seg igjen.

Mer enn teologi. Gjensidig mistro hadde oppstått, og den lekket ut i mediene – og preget i sin tur alle oss andre. Det ble gjort intense forsøk fra enkelte predikanter på å holde sammen menigheten. På å betrakte stridens punkter som viktige, men ikke fundamentale – for troen. Kunne man samles på tross av uenigheten?
Nei. Forsoningsmøtene lyktes ikke. Kløften var for dyp.


By mot land. Først i ettertid har jeg blitt bevisst på at splittelsen også handlet om noe mer enn teologi. Våre liv hadde jo vært vevd inn i det læstadianske fellesskapets sosiale og kulturelle livsmønstre. Nå kom noe mer opp i dagen, noe som hadde ligget der lenge – usynlig, uten språk. Hadde skillene vært der hele tiden? By mot land. Akademikere mot arbeidsfolk.


Balansen mellom storsamfunn og menighet hadde blitt stadig mer krevende for mange­ oss som var forventet å leve «i verden», men ikke være «av verden». Hadde vi vært blinde for at urbanisering, velstandsøkning og økt skolegang stille hadde forvandlet den hundreår gamle vekkelsesbevegelsen vi var en del av? Predikanten­ som forsøkte å bygge­ bro mellom disse­ universene, ble for mange den som svekket Bibelens autoritet. De fryktet en indre forvitring av troens fundament, mer enn svekkelsen av det menneskelige­ fellesskapet.
Det var umulig å spole tilbake­. En ny identitetsmarkør hadde oppstått. Den delte og plasserte oss slik at vi ble hindret i å finne sammen.


Ulikt syn, samme mål. Vi må erkjenne at norsk kristenhet­ er mer fragmentert og polarisert­ enn noen gang før. Vi må erkjenne­ at det er sprikende syn i teologiske spørsmål, og at diskusjonen­ om felles ekteskapslov har satt dette på spissen de siste årene.
Mange av oss opplever at vårt kristne fellesskap er truet. Men vi plasserer trusselen på ulike steder. Noen opplever at devaluering av Bibelen som Guds ord truer troens fundament. Andre opplever at stivbeint og bokstavtro bibellesning utgjør trusselen mot et levende kristent fellesskap.


Mange opplever dette som helt avgjørende trosspørsmål. Men er det likevel mulig å finne sammen i en gjensidig tillit til at det grunnleggende målet for alle er en levende kristen tro?


Grunnvollen. Jeg skal ikke underkjenne predikantene som mente stridspunktene ikke var til å leve med. Men tok de noen gang inn over seg hva deres beslutning­ gjorde med et kristent fellesskap? En splittelse som gikk tvers gjennom bygder, familier, ekteskap. Flere mistet troen – på begge sider.
Vi unge hadde ingen arena for å uttrykke oss den gangen. Jeg hadde ingen stemme da, men det har jeg nå. Predikantene som forsøkte å holde mitt fellesskap samlet, viste til Jesus Kristus som den eneste sanne grunn
vollen. De lyktes ikke. Det var ikke nok.
Jeg håper det kan være nok for Den norske kirke.

Først publisert i Vårt Land 4. mars 2017. Illustrasjon: Marvin Halleraker

5 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

144 innlegg  19916 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Grunnvollen. Jeg skal ikke underkjenne predikantene som mente stridspunktene ikke var til å leve med. Men tok de noen gang inn over seg hva deres beslutning­ gjorde med et kristent fellesskap?

Kristen splittelse og fragmentering er sterkt i vinden i dag. Selve fragmenteringen er litt anderledes nå enn tidligere; fremfor å havne i en ny trosretning melder folk seg ut og blir kirkeløse. Første skritt i prosessen ser ut til å være noe man ikke kan leve med. Er det virkelig umulig å leve med små forskjeller? Vanligvis er vel forskjellene små, hvis man ser det fra et saklig synspunkt? Svaret er vel at noen ønsker en splittelse, ønsker å samle sin egen flokk og når chansen byr seg griper de den. Det er da det skjer. I slike situasjoner bør man være sterke og stå fast mot splittelse. Man bør heller forsøke å leve med eller løse konfliktene der man er ved å vise toleranse og vidsyn. Jeg tror det er veien tilbake fra splittelsene, å finne sammen i større fellesskap hvor det skapes rom for å leve som ulike med egne meninger. Menighetene må ikke bli så sterke og dominerende at de presser mønstre på folk som det blir vanskelig å leve etter. Alle må føle et ansvar for at det finnes en grense og det er ved utmelding. Man må kunne bruke grunntekstenes ord om toleranse og om å elske hverandre som elementer for å samle mer enn man splitter, med sin adferd. 

2 liker  
Svar
Kommentar #2

Magnus Husøy

19 innlegg  4126 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Interessant historie!!! Det som vel skjer parallelt med splittelsene i kjølvannet av DNKs valg rundt ekteskapet er at mange kristne fra bedehus og ulike frikirker finner sammen. Altså pågår det en sammensveisning av mange kristne fra ulike tradisjoner, men de har også en del til felles, bl.a. et "konservativt" bibelsyn. Sånn sett kan man snarere enn større fragmentering heller se en sterkere polarisering, med et lite antall poler. Men det er jo aldri lett å forutsi utviklinga...

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Vigdis Hadland

5 innlegg  15 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Bibelen som Guds Ord kontra fellesskapet.

Men hva er et kristent fellesskap annet et fellesskap med Kristus i sentrum??

Svar
Kommentar #4

Tore Olsen

19 innlegg  4518 kommentarer

Tro og overtro

Publisert over 1 år siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Grunnvollen. Jeg skal ikke underkjenne predikantene som mente stridspunktene ikke var til å leve med. Men tok de noen gang inn over seg hva deres beslutning­ gjorde med et kristent fellesskap? En splittelse som gikk tvers gjennom bygder, familier, ekteskap. Flere mistet troen – på begge sider.
Vi unge hadde ingen arena for å uttrykke oss den gangen. Jeg hadde ingen stemme da, men det har jeg nå. Predikantene som forsøkte å holde mitt fellesskap samlet, viste til Jesus Kristus som den eneste sanne grunn
vollen. De lyktes ikke. Det var ikke nok.

Da jeg ble kristen for 40 år siden, sa min åndelige mentor til meg: Fest ikke ditt vitnesbyrd i meg, for svikter jeg så svikter du!

Det rådet har jeg aldri forlatt. Mitt vitnesbyrd om Gud og Hans skaperverk er festet i Gud, dvs. Jesus Kristus. Den hellige ånd har bekreftet for meg et levende kristent liv med åpenbaring som nøkkel for den trygghet jeg har, jeg hviler i Gud.

Menneskelig lære vil aldri noensinne trumfe Guds lære. Guds lære finner vi i bibelen. Vil man prøve bibelens autoritet, må man prøve seg selv i oppriktighet mot den. Det er nok kunnskap gitt i bibelen til å holde et menneske på den smale sti. Splid og uenighet er ikke av Gud. Splid er djevelens fotavtrykk og vi trenger beskyttelse mot hans listige angrep. Be alltid om beskyttelse, menneskene kan ikke beskytte oss, men Gud kan - er mitt vitnesbyrd.

Løsningen på all splid er enhet i Kristus. Teologisk tolkning er ikke svaret, direkte veiledning gjennom åpenbaring er svaret. Hvorfor tror man at Gud har tatt seg ferie fra sitt skaperverk? Man må miste seg selv i Kristus, da finner man sitt liv - så svaret er alltid Jesus Kristus, med Den hellige ånd som en personlig veileder. Da blir også skriften levende til noe annet enn å bekrefte personlige meninger.

Hvit stripe i håret som djevelens tegn? Ren overtro!!!

2 liker  
Svar
Kommentar #5

Kjell Haugen

6 innlegg  1470 kommentarer

Bli gud lik...

Publisert over 1 år siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Vi må erkjenne at norsk kristenhet­ er mer fragmentert og polarisert­ enn noen gang før.

Her skrives det om selvhevelse og gudetro. De fleste har glemt innholdet i FIlippernes 2 :  Tenk ikke bare på deres eget beste men også på andres.
Teologi har kun til hensikt å spitte.  Gud hører bønn - fra alle teologer - og svarer alle på sin måten.  Skal vi ha Guds hjerte i oss må vi også høre på alle - respektere alle.  Teologiske kjepphester ruster med tiden. Teologiske sannheter er dynamisk i takt med samfunnsutviklingen.  Idag kan vi lese utviklingen av teologiske sannheter fra gamle ortodokse uttryksformer - gjennom romerks katolske tanke ganger - til klassiske reformerte tanker over til en eksplosjon av forskjellige menigheter over hele verden.  Vi er flinke til å diskutere forskjellene, men vi ber alle til den samme Gud som elsker oss på tross av våre forskjellige trosuttrykk.  Men vi skal også tenke på andres beste - i deres former for trosuttryk.

1 liker  
Svar
Kommentar #6

Njål Kristiansen

144 innlegg  19916 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Kjell Haugen. Gå til den siterte teksten.
De fleste har glemt innholdet i FIlippernes 2 :  Tenk ikke bare på deres eget beste men også på andres.

Jeg er ikke så sikker på om det er religionen som splitter. Noen av oss har filippinerne inkarnert i vår tankegang mens andre har aldri hørt om den. De har aldri lært om kristendom eller andre religioner på ordentlig måte og vet ikke om tankegangen. Det de vet kan de ha lært gjennom sosiale normer som er universelle og helt naturlig væremåte mennesker imellom. Konklusjonen blir derfor at vi trenger bedre opplæring i religion, mer moralske holdninger som gjør at folk tenker og handler i tråd med det de vet. I dag er det mange som er uten grunnleggende kunnskap om religionenes innhold. Man kan ikke klandre dem for å ikke handle i tråd med en religion når de ikke er kjent med den. 

1 liker  
Svar
Kommentar #7

Kjell Haugen

6 innlegg  1470 kommentarer

Sorry dysleksien slo til igjen...

Publisert over 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er ikke så sikker på om det er religionen som splitter. Noen av oss har filippinerne inkarnert i vår tankegang mens andre har aldri hørt om den.

Jeg mente selvsagt Paulus brev til filiperne kappittel 2.  

Men feiret sist "jul" sammen med maori folk fra stillehavet som forsatt levde i pakt med sin naturreligion iblandet noe kristendom.  Det var en spennende opplevelse av deres trosuttrykk.  Det er mange uttrykk for tro vi har mistet på veien gjennom tiden.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
43 minutter siden / 10841 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 10841 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 10841 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 2 timer siden / 786 visninger
Frank Andresen kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 3 timer siden / 786 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 10841 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 317 visninger
Eirik Elin Stillingen kommenterte på
Pride og usømmelighet
rundt 3 timer siden / 196 visninger
Ronnie Johanson kommenterte på
Bibeltime for politikere
rundt 3 timer siden / 1748 visninger
Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
rundt 4 timer siden / 517 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Pride og usømmelighet
rundt 4 timer siden / 196 visninger
Les flere