Hvordan starter en splittelse?

Vi opplever så sterk samhørighet der vi sitter. Jeg er på besøk hos en venninne, et steinkast fra mine egne besteforeldres hus. Det er sommerstevne på Skjervøy.

Djevelens tegn. Den ytre rammen for å besøke henne, det kristne stormøtet, hører med i samtalen. Det er del av vårt tenåringsunivers, men bare på et hverdagslig og nært vis. Som en arena for vennskap og forelskelse, men også som et sted for ambivalente følelser, for koder og krav fra voksne og menighet. Men ikke som et spørsmål om teologi eller ideologi. Ikke da.

Samtalen vår dreier med ett inn på en av predikantene våre. En eldre, språkmektig og belest mann. Hans fremste karakteristika er et tykt felt av hvitt hår som går som en stripe gjennom alt det grå.
«Du vet at den hvite stripen hans er djevelens tegn?», sier venninnen min.

Splittelsen. På tiden det tar å formulere en setning, gikk vi fra full fortrolighet til total fremmedgjøring. Revnen som hadde forplantet seg inn i menigheten uten at jeg hadde vært klar over det, nådde oss i det øyeblikket. Jeg kjente på forvirring, rådvillhet, spørsmål. Vi ble revet fra hverandre. Bundet opp av lojalitet til våre familier, til to ulike sider i en uløselig konflikt.

«Splittelsen mellom Lyngen-læstadianerne er kommet for å bli», skrev Nordlys kort tid etterpå­. Det var 1992. Venninnen min havnet på den andre siden­, men det var som om menig- heten nå ikke ville slutte å sprekke­ opp. Hennes familie forlot den siden også, og hevdet de og noen få andre­ var de eneste som sto fast på Bibelens ord.
De eneste.

Liberale og fundamentalister­. Hvem som kom opp med merkelappene­, vet jeg ikke, men vi leste om oss selv som de «liberale­» i Nordlys. Predikantene­ ristet­ på hodet og sa «de kaller­ oss liberale, men egentlig er vi stokk konservative». Vi så på hverandre – og så våre egne. Vi så på de andre – og så fremmede. De fikk kallenavnet «fundaene». Jeg vet ikke hva de kalte oss.

Den lærde predikanten med den hvite stripen hadde forsøkt å komme lærere og akademikere i menigheten i møte på forståelsen av skapelsesberetningen. De som opplevde at en bokstavelig forståelse ikke korresponderte med vitenskapen. Også gjengifte­ hadde­ blitt et stridsspørsmål mellom predikantene, fordi de «liberale» mente å finne grunnlag i Bibelen for at utroskap ga grunn til å gifte seg igjen.

Mer enn teologi. Gjensidig mistro hadde oppstått, og den lekket ut i mediene – og preget i sin tur alle oss andre. Det ble gjort intense forsøk fra enkelte predikanter på å holde sammen menigheten. På å betrakte stridens punkter som viktige, men ikke fundamentale – for troen. Kunne man samles på tross av uenigheten?
Nei. Forsoningsmøtene lyktes ikke. Kløften var for dyp.

By mot land. Først i ettertid har jeg blitt bevisst på at splittelsen også handlet om noe mer enn teologi. Våre liv hadde jo vært vevd inn i det læstadianske fellesskapets sosiale og kulturelle livsmønstre. Nå kom noe mer opp i dagen, noe som hadde ligget der lenge – usynlig, uten språk. Hadde skillene vært der hele tiden? By mot land. Akademikere mot arbeidsfolk.

Balansen mellom storsamfunn og menighet hadde blitt stadig mer krevende for mange­ oss som var forventet å leve «i verden», men ikke være «av verden». Hadde vi vært blinde for at urbanisering, velstandsøkning og økt skolegang stille hadde forvandlet den hundreår gamle vekkelsesbevegelsen vi var en del av? Predikanten­ som forsøkte å bygge­ bro mellom disse­ universene, ble for mange den som svekket Bibelens autoritet. De fryktet en indre forvitring av troens fundament, mer enn svekkelsen av det menneskelige­ fellesskapet.
Det var umulig å spole tilbake­. En ny identitetsmarkør hadde oppstått. Den delte og plasserte oss slik at vi ble hindret i å finne sammen.

Ulikt syn, samme mål. Vi må erkjenne at norsk kristenhet­ er mer fragmentert og polarisert­ enn noen gang før. Vi må erkjenne­ at det er sprikende syn i teologiske spørsmål, og at diskusjonen­ om felles ekteskapslov har satt dette på spissen de siste årene.
Mange av oss opplever at vårt kristne fellesskap er truet. Men vi plasserer trusselen på ulike steder. Noen opplever at devaluering av Bibelen som Guds ord truer troens fundament. Andre opplever at stivbeint og bokstavtro bibellesning utgjør trusselen mot et levende kristent fellesskap.

Mange opplever dette som helt avgjørende trosspørsmål. Men er det likevel mulig å finne sammen i en gjensidig tillit til at det grunnleggende målet for alle er en levende kristen tro?

Grunnvollen. Jeg skal ikke underkjenne predikantene som mente stridspunktene ikke var til å leve med. Men tok de noen gang inn over seg hva deres beslutning­ gjorde med et kristent fellesskap? En splittelse som gikk tvers gjennom bygder, familier, ekteskap. Flere mistet troen – på begge sider.
Vi unge hadde ingen arena for å uttrykke oss den gangen. Jeg hadde ingen stemme da, men det har jeg nå. Predikantene som forsøkte å holde mitt fellesskap samlet, viste til Jesus Kristus som den eneste sanne grunn vollen. De lyktes ikke. Det var ikke nok.
Jeg håper det kan være nok for Den norske kirke.

Først publisert i Vårt Land 4. mars 2017. Illustrasjon: Marvin Halleraker