Verdidebatt

Grensen mellom normalitet og (p)sykdom

Hvor går grensen mellom det som er normale følelser/reaksjoner og når disse følelsene/reaksjonene blir en diagnose?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

“When I am down I get real down,” synger Julia Michaels i sangen “Issues”. Sangen har slått godt an. Det som har slått meg, er teksten. Jeg måtte gruble litt på ordene. Er det forskjell på å "get down" og å "get real down"?

Det handler om hverdagsfenomener. Grensen mellom normalitet og (p)sykdom trekkes opp etter graden av funksjon.

Trist vs Deprimert
Det er normalt å være trist. Det er en av grunnfølelsene våre. Livet går opp og ned for oss alle (-jeg nekter å tro at noen bare opplever oppturer). Når håp eller forventninger ikke blir innfridd, er det normalt å bli trist. Når vi mister noe som betyr noe for oss, er det normalt å bli trist. Er betydningen av det vi mistet sterk nok, kan vi føle sorg. Det er normalt å føle sorg når vi har mistet noen vi er glad i - et familiemedlem, en venn, et dyr - eller om vi mister noe som betyr veldig mye for oss - f.eks. en jobb vi liker eller huset vi bor i. Det er normalt å være "down" når vi opplever en nedtur.

Når nedstemtheten vedvarer over tid og er så sterk og energikrevende at den går ut over hverdagslivet, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om en depresjon, som kan inntreffe i ulik grad - mild/moderat/alvorlig - hvorav alle oppleves helt forferdelig. I tillegg følger gjerne kroppslige symptomer (utmattelse, smerter, vekttap/vektøkning etc) og psykiske symptomer (pessimisme, negativt selvbilde, ensomhet, angst etc). Da er man virkelig langt nede - "real down".

Redd vs Angst
Det er normalt å bli redd (oppleve frykt) når man står overfor noe som er farlig - f.eks. hvis man møter en bjørn når man går på tur i skogen, eller om et kommer en væpnet raner inn i banken der man står i kø. Det er normalt at kroppens alarmsystem aktiveres: Hjertet slår fortere, vi puster raskere, kroppen svetter og skjelver. Vi blir satt i beredskap til å flykte eller til å kjempe (såkalt flight/fright-reaksjon). Alternativt kan vi "fryse fast" (freeze), vi blir stående ubevegelig på stedet uten at vi klarer foreta oss noe. Vi er "down" - men det er helt normale reaksjoner.

Når disse reaksjonene inntreffer som reaksjon på ting eller situasjoner som normalt ikke er farlige, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om angst, fobi eller panikk. Det kan være relatert til ulike ting eller situasjoner - mus, trange rom, åpne områder, sosiale sammenhenger - og alt kan oppleves like ille for den det gjelder. Nettopp derfor kan bare tanken på det som utløser angsten, også gjøre at angsten øker og blir opprettholdt. Sammen med angsten kan det følge svimmelhet, kvalme, nummenhet, prikking for øynene, en følelse av at det hele er uvirkelig. Det kan oppleves så overveldende og katastrofalt at man føler man mister kontrollen. Man føler at man ikke mestrer situasjonen i det hele tatt - man er "real down".

Karaktertrekk vs Personlighetsforstyrrelse
Det er normalt at vi er forskjellige - noen er utadvendte, andre innadvendte; noen er trygge på seg selv, andre er mer engstelige; noen er optimister, andre er pessimister. Vi har ulike karaktertrekk, eller personligheter. Det er også normalt et en og samme person reagerer ulikt i ulike situasjoner. For eksempel, blant venner kan vi slappe av og være utadvendte og åpne; sammen med mennesker vi vet ikke liker oss kan vi bli mer lukkede, utrygge og innadvendte. Det siste er selvsagt ikke så trivelig. Vi er "down" - men det er helt normalt, og det går over.

Når personligheten over tid avviker betydelig fra det som er forventet i den kulturen man lever i, og gjør at man fungerer dårlig psykososialt, snakker vi om en psykisk lidelse. Det handler om personlighetsforstyrrelser, som finnes i ulike varianter. Man kan typisk ha problemer med å regulere egne følelser - de kan bli utrolig intense, eller de kan bli så diffuse at man knapt skjønner hva de forsøker fortelle. Man kan typisk ha dårlig/svingende selvfølelse - at man ikke er verd noe, eller at man rett og slett er best. Man kan typisk ha problemer med å se seg selv utenifra og å forstå hvordan andre har det - man kan lett tolke andre på feil måte, eller man kan være uvitende om hvordan ens egen atferd påvirker andre. Hverdagen blir vond og vanskelig - man er "real down".

Forskjellen mellom "down" og "real down" er viktig. Det er når denne forskjellen ikke blir forstått, at de som er "real down" føler at verden der ute ikke forstår dem.

Mange som bare har vært "down" tror at de har nådd bunnen. Men det finnes en bunn enda dypere nede. Den heter "real down", og den kan være svært vanskelig å komme seg ut.

I motsetning til "down" går den ikke over av seg selv. Det er derfor den har fått en plass i diagnosesystemet, derfor den blir kalt en psykisk lidelse. For det er psyken som lider, og den lidelsen trenger hjelp, støtte og sympati.

Jeg vet ikke hva Julia Michaels tenkte da hun skrev sangen "Issues". Men det beste med sangen, synes jeg, er at den peker mot overbærenhet.

«Vi har nok kjærlighet til å løse alle våre problemer.»

For vi trenger nettopp det - å være overbærende med hverandres problemer og svakheter. Vi trenger å lære å bære over med andre, og vi trenger at de bærer over med oss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt