Hijab, et religiøs eller politisk plagg

Linda Noor har vært et forbilde både for liberale muslimer og for humanistisk-muslimske verdier. Jeg har stor respekt for henne og er enig med henne i at vi må akseptere at hijab også et religiøst plagg, ikke bare et islamistisk plagg, og slikt må vi sørge for at hijabkledde kvinner ikke blir diskriminert. Det er et viktig poeng.

Men vi må også innse det legitime ved forvirringen rundt hijaben. I hennes tilsvar til Walid Al-Kubaisi argumenterer hun med en fersk Filter-undersøkelse som viser at majoriteten av norske muslimer er sekulære.

Denne type undersøkelser forteller ingenting om hijab som religiøst plagg eller om bruk av hijab har med islamisme å gjøre. Samtidig trekker hun dette langt ved å vise til at mange muslimske kvinner tar hijaben av og på når det passer dem.

Denne luksusen har ikke så mange religiøse muslimske kvinner, og her har den muslimske kvinnekampen sviktet.

For mange troende muslimer er tildekking en hellig ting. Når hijaben først kommer på hodet ditt, er det for religiøse liten sjanse for at den skal komme av igjen. Derfor disiplineres jenter i ung alder til å bruke hijab. Muslimske mødre som ikke kler hijab på datterens hode i ung alder, mener datteren i puberteten må ta alvorlig standpunkt til hijab. De har en alvorsprat med jenta og spør om hun er villig til å gå inn i et livslangt forpliktende forhold til hijab.

Jeg har med egne øyne sett en ung kvinne som heller ville dø enn at noen skulle se hennes hår da hun fikk hjerteinfarkt. Det skjedde under et norskkurs i Oslo. Sånt er problematisk.

Jeg har respekt for egne valg og er mot diskriminering. Det gjelder også hijabkledde kvinner. Men jeg anser selvvalgt hijab mer som en «oppfinnelse» gjort av en marginal gruppe muslimske kvinner, de flest av dem lever i Vesten. De har i motsetning til kvinner fra de dominerende muslimske land og muslimske miljøer, frihet til å gjøre et slikt valg.

Jeg har som tolk sett kvinner fra Afghanistan som for eksempel bærer et lite skjerf. Om de tar av seg det i Vesten, erklærer de seg som outcast og som dårlig kvinne i egne miljøer. Dette skjer i Norge.

Det er heller ikke slik at en muslimsk kvinne i Kairo eller Jemen en dag kan stå opp og bestemme at hun skal gå på jobb uten hijab. I disse landene er det ikke som i Iran at staten tvangspåbyr hijab.  Allikevel har man ikke den luksusen å kunne velge selv, om vi ser bort fra de øverste lag av samfunnet.

For meg er det en drøm å se muslimske kvinner den ene dag med hijab og neste uten, slik Linda gir uttrykk for. Men så enkelt er det ikke.

Hijab er et plagg. Det er også et symbol på dydighet og fromhet, og presset bak plagget er stort. Svært mange muslimske kvinner har inntrykk av at hijab er et islamsk påbud à la de fem søylene i islam. De må velge mellom helvetesilden og evig tortur, eller å gå tildekket. Denne troen gjør det til noe langt mere enn et frivillig valg. I tillegg er det sosiale presset svært stort.

I den muslimske verden er hijab ofte mennenes kontrollverktøy over kvinner. Eksemplene er mange: Ingen vil gifte seg med deg fordi du ikke går med hijab, ingen tror du er en god kvinne dersom du ikke går med hijab, du får ikke jobb fordi du skaper «dårlig» stemning, du mister respekten fra dine foreldre. Selvfølgelig dette varierer fra land til land men hovedpoenget er det samme for de religiøse.

Sånn ukultur bagatelliseres av et fåtall muslimske kvinner som har den luksus at de selv kan velge å kle på og av seg hijab etter eget ønske, og de gir inntrykk av at deres valg er den realitet alle andre lever under.

Hijab som «islamistisk uniform» ble introdusert av islamistene. Mange år er gått siden denne oppfinnelsen ble gjort, og moten har produsert mange variasjoner av plagget. Forvirringen er stor om hva hijaben representerer, og den opprinnelige hensikten med hijab er blitt vag og utfordret. I mitt land og også i andre muslimske land, bruker muslimske kvinner for eksempel sterk sminke for å gjøre sitt personlige, stille opprør mot mannssjåvinismen. Dette gjøres innenfor de aksepterte rammene av den sosiale kontroll. Merkelig nok er samme fenomen kommet til Vesten hvor den sosiale kontrollen ikke finnes.

Man må i denne konteksten spørre seg hvorfor en religiøs kvinne som dekker seg til for Gud for å beskytte seg mot menn uten impulskontroll, skal bruke sterk sminke for nettopp å få oppmerksomhet fra de samme menn. Dette er en legitim problemstilling knyttet til et plagg som symboliserer dydighet og fromhet.

For meg som kommer fra en kultur der mannssamfunnet ofte forlanger kvinner skal dekke seg til, er det befriende å se muslimske menn gå motsatt vei og protestere mot bruk av hijab. Derfor ber jeg Walid Al-Kubaisi og menn som ham, om ikke å holde seg unna hijabdebatten. Muslimske feminister trenger dem i kampen mot skammen og tvangen hijaben representerer for en del der ute. Samtidig håper jeg at også liberale muslimer som Linda skal åpne for et mere nyansert syn på det problematiske ved hijab.