Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Når presten glemmer Jesus

Å stirre på lyskilden kan vi bare gjøre i korte øyeblikk. Å se på hva den lyser opp, derimot, gir innsikt.

Publisert: 3. mar 2017 / 3423 visninger.

Halvveis i studietida hadde jeg min første prestepraksis. Jeg skulle holde preken, og veilederen leste den på forhånd. «Prekenen er fin,» sa hun. «Men her er et tips: Når du er ferdig med å skrive en preken, kan du lese gjennom den og forsikre deg om at du har nevnt Jesus.»

Jeg hadde bruk for rådet og tok det til meg. Det skulle jo egentlig være helt unødvendig for en prest å måtte minne seg selv på å snakke om Jesus. Like fullt tier mange av oss, av ulike årsaker, oftere om Jesus enn hva godt er.

Eyvind Skeie etterlyser en mer frimodig forkynnelse i det offentlige rom, meldte Vårt Land 28. februar. Når prester får taletid snakker vi heller om livsvisdom enn om evangeliet. Knut Tveitereid gir den beste forklaringen på hvorfor det er blitt slik: Det er vanskelig å forkynne.

Mange faktorer

Det er vanskelig å forkynne. All ære til dem som stadig bestiger prekestolen. En god forkynner må ha mye: Teologisk innsikt, bibelkunnskap, formidlingsevne, klokskap og evnen til å fortolke sin egen tid. Men disse ferdighetene er ikke verdt stort i isolasjon fra hverandre. I en virkelig god preken må de eltes sammen og reagere med hverandre. Da kan lyset fra påskedag plutselig nå inn i mitt mørke, 2.000 år seinere.

Lys over livet

Det er altså ikke nok at presten legger vekt på prekenens hvordan. For hva med prekenens hva? En preken må ha et teologisk innhold. Det betyr ikke at den ikke skal handle om livet – dypest sett er det jo menneskelivet kristendom handler om. Forkynnelse som ikke berører livet er religiøs støy, er drønnende malm. For Jesus er verdens lys.

Å stirre på lyskilden kan vi bare gjøre i korte øyeblikk. Å se på hva den lyser opp, derimot, gir innsikt. All god teologi kaster lys over livet, og alt liv er relevant for teologien. Dessverre er bevisstheten om den eksistensielle verdien av teologien for lav ved alle utdanningsinstitusjonene. Som andre fag, står teologien i konstant fare for å bli selvtilstrekkelig og miste av syne den verden den snakker fra og snakker til.

Nye ord

Tida og språket forandrer seg. Den som vil forkynne om Jesus på en måte som når fram, må forklare og kontekstualisere. Når Skeie mener det er et problem at ord som frigjøring vektlegges framfor mer sentralkristelige ting, kan det hende han glemmer at ordet frelse betyr nettopp frigjøring.

Kirka må lete fram nye ord om den skal være eksistensielt relevant, om den i det hele skal overleve. Å erstatte noen av de vante ordene med nye er kanskje nettopp det som skal til for at vi forstår de vante betyr.

Sin egen tilhører 

Kunnskapen og ordene er viktige. Men det mest sårbare med forkynnelsen er ærligheten. Å være ærlig overfor seg selv, helt åpen i sin teologiske refleksjon, er grunnleggende vanskelig fordi det truer ens identitet og sikkerhet. Alt det vi har lært, gjennom lange liv i kirke og teologisk utdanning, må avlæres. Eller, vi må våge å se bak det, forbi det. Snu på steinene vi skal trå på, se om de bærer.

Vi må spørre oss selv: Tror jeg egentlig på det jeg sier? Og hvis svaret er nei, må vi fortsette å lete. Lete etter bedre svar, sannere ord, fastere grunn. Den predikant som arbeider for å overbevise seg selv om evangeliets sannhet er sin egen beste kritiker og heiagjeng.

Innsikt utenfra 

Det er mange i samfunnet som kan si kloke ting om å leve. Det er fint. Vi trenger det. Og visdom trengs også på prekestolene. Men søndagens preken skal gi oss mer, en innsikt vi ikke kan oppnå av oss selv: Det usannsynlige lyset i mørket, det utenkelige livet i døden, den Gud som strekker ut sin hånd og vil berøre.


10 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1802 kommentarer

Fra sann tro til rett ideologi. Når evangeliet blir redusert til coaching

Publisert over 1 år siden

Paulus og andre i urkirken ble møtt med uro, strid, opptøyer og fengsling fordi de også våget å peke på religion på avveier, samt på enkeltmennesket og dets forhold til Gud. Det ene ble ikke glemt på bekostning av det andre. Paulus våget å skille seg ut, gå i utakt med makt og konsensusdiktaturet, og konfrontere den enkelte direkte. Og i dag? I dag blir biskoper og prester invitert til makten på gallamiddager, representasjon, mediehappenings og kaffe. Og dette skjer nok høyst sannsynlig fordi kirkens folk verken provoserer eller fordrer nytenkning og endrede holdninger nevneverdig.

Først med den stadig mer fremtredende individualismen, som også paradoksalt nok også dessverre preger flere i kirken, ble vekten fra det objektive til den individuelle opplevelse flyttet ganske så radikalt. Vi sitter mer og mer igjen med flere teologer som hovedsakelig legger vekt på det terapeutiske gudsbeviset -og på det ufarlige; dvs på coaching, stemninger, kos og bekreftelse. Gjennom historien, så ser vi at i møtene mellom den vestlige forbruks- ego- og individual-kulturen og kirken er det alltid kirken som har tapt og justert seg. Teologien har dermed i flere tilfeller blitt et speilende produkt og funksjon av den vestlige samfunnskulturen og dermed har forkynnelsen også mer og mer handlet om bekreftelse og legitimering.  

Vi befinner oss noe på vei i et postkristent- og faktisk mer et synkretistisk samfunn; og henvender oss derfor altså mer til Aten enn til Jerusalem. Paulus ble i sin hedningemisjon møtt med uro, strid, opptøyer og fengsling fordi han våget å peke på både de negative maktstrukturene, på religion på avveier og på enkeltmenneskets posisjon og ansvar i relasjonen til Gud. Han var faktisk ikke alt for opptatt av antall lyttere og våget å stå alene: Skille seg ut, gå i utakt med omgivelsene og ta oppgjør med  religiøs vanetenkning der den dominerte; dvs med det som var teologisk og samfunnsmessig korrekt, med makten og konsensusdiktaturet. Det var verken folkestemninger eller folkeavstemninger som avgjorde hvordan  Paulus skulle forstå evangeliet. 

Paulus m.fl. våget å være tydelig der andre tonet ned eller så usikkert og engstelig bort, han var tydelig og bevisstgjorde temaene synd, frelse og omvendelse. Urkirkens representanter ville vekke den enkelte til modige selvoppgjør og ta nye steg inn i livet igjen. Også i dag kan selvsagt kirken på den ene siden være tilfreds om man får aksept, applaus og sympati fra samfunnskreftene. Møter man derimot på den annen side kritikk og antipati, så er det bare å ta til etterretning og like vel solid stå på det som kirken faktisk er satt til å forvalte. Kildene her er selvsagt bibel, bekjennelse og tradisjonen som DHÅ allerede har impregnert i 2 000 år.

Vi ser at kristen mystikk også positivt lever i kirken. Eukaristien er dens næring. Men vi leter faktisk forgjeves etter begrepet  ”mystikk” når vi fordyper oss i de første århundreders kristne litteratur. Desto mer tales det om mysteriet. Dagens åndelige søken på flere hold er selvsagt positiv; denne tørsten kan altså positivt stilles i den brønn som kirken er satt til å invitere til og så å forvalte raust. Det levende vann er tilgjengelig. Det er vel uansett intet som er så holistisk som det kristne evangelium? Dog kan det være nyttig å ta til seg ørkenfaderen Antonius´ord: Han spurte sine følgere om hvilken nådegave som var viktigst. Og han fikk mange gode  svar; men ikke det han ville frem til: ”Den viktigste nådegaven er det å skjelne mellom åndene.

Kristendommen kom verken med et terapeutiske alternativ eller med et sosialrevolusjonært eller politisk budskap.  Et slikt engasjement er dog enkelte av fruktene av tro og frigjøring, men de er jo ikke treet eller røttene. Dvs kilden som formidler livet selv til den enkelte. Møtet med Herren selv er et møte med den levende Gud. Den enkelte erfarer et møte med Herren som bekrefter meg som værende, men som vekker meg til å finne meg selv i det blivende. Troen er en vedvarende åndsdisposisjon som gir noe nå.  - NÅ!

Troen trekker dermed fremtiden inn i nået på den måten at den ikke bare er et "ennå ikke". Den sannhet at den himmelske fremtiden faktisk er en realitet og finnes forandrer nået: Det blir berørt av det som skal komme. Og slik kommer fremtiden inn i nået og nået inn i fremtiden. Synd er adskillelse fra Gud, og fra min neste; det er oppsplittelse og fragmentering: Ødeleggelse av eget liv såvel som av fellesskapet. Men begrepet "synd" er vel like lite benyttet i NRKs radioandakter som benevnelsen av Jesus, frelse og omvendelse.

Fortellingen om Babel blir bildet på hva synden fører til: Distansering og adskillelse fra Gud og medmenneske, språkforvirring og fremmedgjøring. Dvs også en adskillelse fra meg selv hvor jeg begynner å dyrke visse sider av livet og slik trygge egen eksistens. Jeg identifiserer meg økende med min styrke, med mine gode sider og idealer. Jeg er hva jeg produserer; min funksjon i samfunnet definerer hvem jeg er. Det er dog pussig hvordan det postmoderne inntoget de siste tiårene, hvor det meste er redusert til språk og symboler, minner om den babelske forvirring og kaos ang. hva som er sant og virkelig: Der alt til syvende og sist er redusert til det subjektive har også sannheten blitt produkter og variabler av dette. Dvs ingen ting er egentlig lenger sant . man snakker faktisk i noen miljøer om "din og min sannhet"; språkforvirringen åpner for individualekstremisme av verste art. Man må visst derfor henvende seg generelt og forsiktig så man ikke støter noen; også i kirken.

Kristendommen er ikke bare informativt, men i høyeste grad et performativt budskap. Det er per se en forkynnelse som utretter noe. Noe reellt; realiteter! Det virker forvandlende, dvs ikke nødvendigvis bekreftende, bagatelliserende og koselig. Nåden sletter heller ikke ut rettferdigheten, den gjør ikke uretten til rett.

Mitt liv med Gud grunnlegges faktisk på min posisjon i Jesus Kristus, IKKE i opplevelse av livskvalitet eller graden av religiøse erfaringer. Guds rike er der hvor Hans kjærlighet når oss og hvor Han blir elsket. Møtet med Gud er alltid et møte med meg selv: Jo nærmere jeg kommer det hellige og Gud, jo sterkere Guds lys er, jo mer tydelig og synlig blir også alle mine mørkere og ubearbeidede sider - samt de egne sjelelige blindeflekker. Gudserfaringer er altså langt fra bare sødmefylt bekreftelse og selvnytelse. For å finne Gud, så må jeg søke Kristus. Og paradoksalt nok og overraskende oppdage at Gud allerede har funnet meg. Det er å oppdage at det bare har vært, og er, ett skritt til Gud. Og dét steget tar Gud selv: Han sendte Jesus.

Trøsten i den dype fortvilelsen av å se fler og mer av egne skyggesider er at Gud for lengst har sett dette mørke og elendigheten hele tiden og like vel elsket meg ubetinget. Og det oppdages så som konsekvens at kjærlighet også er selvovervinnelse. For å sette denne prosessen i gang trenger jeg et møte med Gud som minner meg på at jeg er en synder og trenger frelse og omvendelse. Daglig.

Fint om andaktsholderne i NRK også snart våger å gå i utakt i ny og ne og ikke bare forkynner en Jesus som knapt nevnes; en Jesus som ikke fordrer og vekker -og som heller er en ufarlig inspirator som stort sett alltid svarer til forventningene.

Kanskje andaktsholderne i NRK våger å gå i takt med Jesus og Paulus også der det koster. F.eks. ta til seg det Paulus skriver i det første brevet til Korinterne. 

”For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.”

5 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Rettsvern for annerledesbarn
7 minutter siden / 85 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi må gjøre det som virker!
13 minutter siden / 988 visninger
Vidar Gander Skrindo kommenterte på
Alt det vi kan få til
32 minutter siden / 1250 visninger
Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Rettsvern for annerledesbarn
rundt 1 time siden / 85 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 10 timer siden / 1217 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Kamp mot Oslo kommunes usosiale boligpolitikk
rundt 10 timer siden / 291 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 542 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 11 timer siden / 542 visninger
Les flere