Verdidebatt

Betenkningstid

Vi skal levere, varene, svarene, resultatene og nyhetene fort som svint.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forrige uke snakket jeg med en som tenkte seg om før han svarte – og da tenkte jeg at det ikke er hver dag en møter noen som gjør det. Han la inn en liten pause der alt mellom oss ble stille.

I begynnelsen av samtalen syntes jeg det var rart, litt ubehagelig faktisk, en pinlig stillhet (nok bare følt pinlig av meg), jeg lurte på hvor skulle jeg se, hva jeg skulle ta meg til, hva drev han egentlig med, fikk han ikke med seg hva jeg hadde sagt?

Etter hvert som mønstret gjentok seg og jeg fikk fordøyd «metoden» hans, ­begynte jeg å like den, i grunnen syntes jeg den var fin, nokså motstrøms og ganske så ­beundringsverdig. Og på en merkelig måte følte jeg meg også privilegert, for at han tok seg tid til å tenke seg om.

På hugget

For vi lever i en verden der ting skal gå kjapt. Helst brennkvikt. Vi skal være effektive, lønnsomme, raske i vendingene og på hugget. Vi lever i en verden der mediene kan være så raske på tastaturet at kommaregler, konsonantforbindelser og grammatikk for øvrig, flyter i hverandre i en diger anarkistisk kompott – for hvem bryr seg om «komma før men» så lenge man er først med det siste.

For ikke å snakke om hvor lynraske vi er til å «rope høyt» på sosiale medier.­ Vi rekker til og med å mene noe før vi har lest hva hele saken dreier seg om, noen ganger holder det bare å sveipe over ­Facebook-posten, før vi har kommet opp med et argument, som vi sekundet etter fyrer av i fete versaler i kommentarfeltet.

Vi høster likes og hjerter for vårt engasje­ment, føler oss bra en liten stund fordi vi har blitt «sett» og lagt merke til som «samfunnsengasjert», «oppdatert» og «rapp i replikken».

Sosial akslerasjon

Vi skal levere. ­Levere varene, svarene, resultatene og nyhetene fort som svint. Til og med maten­ blir målt etter hvor raskt den er levert. Fast food er milliardindustri. Og vi fråtser i det (så sant vi har tid.) Fast lane, fast track, fast car. Vi sjanser på å kjøre forbi rett før en sving for kanskje å spare to minutter. To fattige minutter.

Ikea har selvbetjente kasser. Meny hurtig­kasser. Coop supermegahurtigkasser. Til og med salg skal gå i superfart; salgskred, prisras, løp og kjøp – og et utall varianter av quick fix’ går igjen i avisenes overskrifter.

Hvordan få sprettrumpe på åtte uker? Minst ti kilo før sommeren, Bli Birken-klar på 1-2-3. Puh!

Om vi skal legge den tyske sosiologen Hartmut Rosas samfunnsdiagnose til grunn, om økt sosial akselerasjon (som han i boken Social Accelration definerte­ som «økt output per tidsenhet» på tre områder: Teknologi, sosiale relasjoner og livstempo) har antall kilometer per time, informasjon per internettsøk, ­jobber per yrkeskarriere, partnere per liv og masse annet økt de siste tiårene.

Spesielt interesserte

Å spare tid og være effektiv er blitt idealer. Å gå i dybden har blitt for spesielt interesserte. Å ta det rolig har blitt for de få, eller de som er dårlig til beins. Såpass innsluset i dette forrykende livstempoet er jeg altså at jeg blir rådvill og forvirret når noen innvilger seg selv noe så realt som litt betenkningstid.

Men mannen ovenfor ser ikke ut til å la seg affisere av omverdenens tut og kjør. Under hele vår omtrent 45 minutter lange samtale tar han seg tenkepauser når han har behov. Og det er nok det som imponerer meg mest. Den roen.

Og jeg tenker at han mest sannsynlig har skjønt noe jeg ikke har gjort, at ­enkelte ganger – i en samtale – eller i livet generelt – er det bare godt å kunne innvilge seg noen ekstra minutter. Det er i hvert fall noe å tenke på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt