Verdidebatt

Rett til barn

Barn er en gave, har vi hørt. Mon det. I dagens samfunn ser det heller ut som om barn har blitt en rettighet, nesten en handelsvare. Hvordan og hvorfor har det blitt slik?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tidligere var normalfamilien mor-far-barn. Dette var den vanlige rammen for barns oppvekst. Ugifte og enslige hadde sjelden barn. Barn ble ikke tatt som en selvfølge, og gleden var stor når barnet kom. Barnet visste hvem som var mor og far. Ikke alle slike familier ga gode oppvekstvillkår, men det var den enheten vi kjente. I noen tilfeller var barnet adoptert inn i familien.

Denne tidligere familieenheten fremstilles av moderne mennesker som en historisk raritet. Skal vi tro medieomtalen er ikke normalfamilien lenger den typisk; det er nå mange enheter som er regnet som familier med barn: mor-medmor-barn, far-medfar-barn, mor-barn, far-barn, kvinne-barn, mann-barn, samboer-barn og ektefelle-barn. Disse nye familie-enhetene er svært ulike, men ser ut til å ha en ting felles: Et sterkt ønske om barn. Dette sterke ønsket har koblet seg til vår tids store moteord: «rettighet». Dermed fremmer alle de ulike familieenhetene et selvfølgelig krav: Retten til barn.

Det er fortsatt en forutsetning at det må sædceller og eggceller til for at det skal bli et nytt liv. Men den rådende «rettigheten» til barn har frigjort seg fra samleiet mellom far og mor. Rettigheten framstilles som et soleklart krav, og alle helseinstanser må som den største selvfølge gi det den / de voksne mener å ha rett på. Dagens teknologi gir da også mange muligheter til at denne «rettigheten» kan bli oppfylt. Det siste nye er å bruke en hjernedød kvinnes kropp som «produsent» av nye barn. Den som våger å antyde at ikke alle disse teknologiske mulighetene er etisk forsvarlig å bruke, får passet sitt påskrevet.

Hele denne utviklingen ser ut til å skje kun på de voksnes premisser. Det er de voksne som mener å ha «rett» til et barn. Barnets perspektiv synes å være fraværende. For hvem spør etter hva barna har behov for, og hva barna selv mener når de er store nok til det? Hva gjør det med et barn å ha en mor og en medmor eller far og medfar, når det vanligste fortsatt er en mor og en far? Hvordan skal et barn utvikle og kjenne sin egen identitet som mann eller kvinne når de vokser til, når forbildet er fraværende i familien? Hvordan skal et barn kunne finne ut «Hvem er jeg?», «Hvem ligner jeg på?» og «Hvorfor er jeg akkurat slik?» når faren er en sædbank i Danmark?

Når et barn blir ungdom og voksen har de ofte behov for å kjenne sitt opphav for å kunne bli trygge i sin egen identitet. Utviklingen vi ser gjør dette vanskelig, for ikke å si umulig. Jeg tror det kan føre til økende forvirring og usikkerhet blant unge når de vokser til. Når vi ikke får mulighet til å finne svar på vårt viktigste spørsmål «Hvem er jeg?», er jeg redd det vil gjøre noe med oss.

La oss dempe voksenperspektivet og fremme barneperspektivet når vi framover tar stilling til mulighetene som bioteknologi gir. Barn er ingen rettighet, men en gave som skal tas imot på deres egne premisser.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt