Kommentar

Fra opplending til innlending

Identitet er i vinden for tiden. I alle fall på nasjonalt plan. Men hvorfor ikke lokal identitet?

Gamle grenser og identiteter står for fall når Norgeskartet nå skal tegnes på nytt. Hvor varig denne regionreformen blir, er en annen sak. Forslaget er et kompromiss mellom de som vil ha et sterkt forvaltningsnivå mellom kommune og stat og de som vil avskaffe dette mellomnivået. Resultatet er et litt forvirrende forslag om å gjøre 19 fylker til 10 regioner.

For tjue år siden var det snakk om 5-6 regioner på Arbeiderpartiets tegnebord. På Soria Moria lanserte de påtroppende rødgrønne seks til åtte regioner. De skulle overta en rekke statlige oppgaver. Det endte med at fylkene ble beholdt og fikk overta kostnadene for en rekke tidligere riksveier.

Den siste reformen har heller ikke noen nye forslag til hva de nye regionene skal drive med. Så kanskje dette bare er et steg på veien mot avskaffelse.

Men det er en annen lite påaktet side ved denne nytegningen av vårt administrative organisasjonskart: Lokal identitet med lange historiske røtter.

Vi får et glimt av disse røttene i noen av de fylkesnavnene som nå forsvinner. De er minner om tilhørighet som fantes lenge før staten Norge ble til.

For to tusen år siden bodde hadene på Hadeland og håløygene i Hålogaland. I Telamork bodde telene, heinene i Heidamork, trønderne i Trondheimen. Raumene hadde sitt Raumariki. Litt senere innvandret rygjene til Rogaland og hordene til Hordaland. Noen områder fikk navn etter sine høvdinger, som Ringariki etter kong Ring og Hallingdal etter kong Hadding. Gudbrandsdalen etter den sagnomsuste Dale-Gudbrand.

Mange hundreår senere ble disse smårikene samlet under nasjonale konger. Mens de lokale høvdingene hadde lokal maktbasis, kom kongene utenfra. De utnevnte sysselmenn til å representere kongsmakten i de forskjellige landsdelene. Sysselmennene var gjerne rekruttert fra kongens nærmeste krets, og hadde ikke den samme lokale forankringen.

Med tiden ble sysselmennene til lensherrer, fordi de bestyrte land på lån fra kongen. I dansketida ble de kalt amtmenn, etter det tyske ordet for embete. De styrte hvert sitt amt, sitt embetsdistrikt, som i 1919 fikk det mer nasjonale navnet fylker. Amtmannen ble fylkesmann.

Det pussige med dagens reformforslag er at det ikke foreslås å endre på de 18 fylkesmannsembetene (Oslo og Akershus har felles fylkesmann).

Våre 19 fylker bærer for en stor del navnetradisjonen fra jernalderen videre: Hedmark, Telemark, Agder (der egdene bodde), Rogaland og Hordaland. Trondheimen ble til Trøndelag da organiseringen rundt Frostatinget ble viktig. Møre har navn etter landskapet (betyr trolig «landet ved havet»), og det samme har Romsdal (dalen Rauma renner gjennom). Men det var også riket til Mørejarlene. Sogn har navn etter fjorden. Oppland var fellesnavn for områdene nord for Viken.

Disse navnene får altså fortsatt bestå i fylkesmannsembetet. Fylkesmannen er statens forlengede arm inn i lokalsamfunnene, slik sysselmannen var kongens mann.

Fylkeskommunen får derimot makten nedenfra, fra de lokale velgerne. Slik har det vært siden 1975. Men allerede i 1837 ble amtskommunen opprettet som samarbeidsorgan for kommunene. Det er dette lokaldemokratiske organet som nå er i støpeskjeen.

Når Hordaland og Sogn og Fjordane blir Region Vest og Oppland og Hedmark blir til Region Innlandet, forsvinner viktige identitetsmarkør med lange tradisjoner.

Det er et unntak: Det gamle landskapsnavnet Viken gjenoppstår. Viken var området rundt Oslofjorden, som for tusen år siden ofte var dansk. Nå skal imidlertid også Buskerud være med i Viken. Her går likevel ingen identitet tapt. Buskerud har navn etter gården Biskopsrud i Modum. Jeg er halling (selv etter 50 år i Oslo), men har aldri følt meg som buskeruding.

Jeg har ikke registrert at slike lokale identiteter har spilt noen rolle i arbeidet med ny administrativ inndeling. Men er ikke dette snakk om mer enn administrasjon?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar