Grommere med Kongen

(Trykket i Vårt Land, 27. februar.)

I GYMNASLÆRER PEDERSENS BERETNING om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land, hopper Nina Skåtøy av legeturnustjenesten for i stedet å ta seg hyre ved Larvik trikotasjefabrikk. Målet er å smelte sammen med de andre arbeiderne og overbevise dem om revolusjonens nødvendighet. Lunsjsamtalene blir imidlertid en nedtur. I stedet for å diskutere lyset fra Kina, oppdager Skåtøy at kollegene er mest interessert i å skravle om forestående kongebryllup.

Noen år senere dør Skåtøy – for egen hånd. Livet og prinsippene hun ville leve det etter, kom aldri overens.

«Når man ’prinsipielt’ mener monarkiet bør avskaffes, men i praksis mener det fungerer godt, er det prinsippene, ikke praksis, det er noe galt med», skriver Minerva-redaktør Nils August Andresen i forbindelse med Kongens 80-årsdag denne uken, og tar til orde for en situasjonsbestemt tilnærming til monarkiet. Så lenge ordningen fungerer, er den også god. Når harde prinsipper møter den myke virkeligheten, ligger vikeplikten hos førstnevnte.

Retten til egen fortelling

På motsatt banehalvdel plasserer han Sveinung Rotevatn og Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv, som mer hardnakket står fast på at «offentlige posisjoner ikke skal gå i arv» og at stakkars(!) Ingrid Alexandra er frarøvet retten til å skape seg selv.

Til sammen demonstrerer disse to posisjonene hvorfor monarkidebatten står dønn fast, og de færreste vil finne på å rikke seg så mye som en tomme. Hvorfor? Fordi spørsmålet om Kongehusets demokratiske legitimitet til syvende og sist handler om to ulike syn på tilværelsen; om to ulike måter å gå i rette med virkeligheten på.

Og som i tilfellet Nina Skåtøy og resten av de ansatte ved en tenkt trikotasjefabrikk i Larvik, er det fint lite som egentlig utveksles. Mellom dem som etter eget utsagn «tenker prinsipielt» og dem som også tar høyde for mer esoteriske argumenter – symbolisert ved det vi kan kalle «grom»-faktoren. Som enken etter krigshelten Trond André Bolle uttalte da statsministeren sto for overrekkelsen av Krigskorset: «Det hadde vært grommere med Kongen».

Anakronistisk ordning

Derfor vil en typisk ordveksling se slik ut: Rotevatn vil for eksempel begynne med å si at forestillingen om blått blod er veldig tøysete og at Kongehuset følgelig er en foreldet, anakronistisk ordning.

Mens motparten vil kontre med at: Vel, det er liksom hele poenget med ordningen. Monarkiet skal være en foreldet, anakronistisk anordning. Det er nettopp slik den henter sin glans og setter oss i forbindelse med nasjonens mytologier. Eller som en anelse oppglødd Minerva-redaktør minner om: «Kong Harald lekte med Franklin D. Roosevelt under andre verdenskrig».

Til hvilket den bokstavtræle nok vil si: «Ja, og hva så?». For sånn er det: Om du synes denne smått mytologiske scenen fra 40-tallet er et relevant innspill i spørsmålet om vår konstitusjonelle utforming, da er du antagelig monarkist. Hvis ikke, er du nok republikaner. Uenigheten ligger i premissene, det som ligger under og bakenfor argumentene.

Betyr det at striden står mellom prinsipper og det «gromme»? Nei, for også mer sterile argumenter for monarkiet kan anføres. Som at monarken i sin essens er upolitisk og derfor symboliserer et tilknytningspunkt til nasjonen for hele befolkningen, ikke bare de som har stemt på ham. Noe som er grunnen til at mange republikker gjerne ender opp med å innføre en «liksom-Konge», slik som i Tyskland, der Bundespresidenten kan ta andre og mer «upolitiske» representasjonsoppdrag enn kansleren.

Kongehusets nimbus

Derfor blir det galt når Martin Kolberg, i et noe hjelpeløst forsøk på å forsvare det norske monarkiet, uttaler at: «Så lenge kongehuset fungerer stabiliserende og ikke på noen måte utfordrer den grunnleggende tenkningen at Norge skal være demokratisk styrt og folket bestemmer gjennom hemmelige valg, så er det argumenter som trumfer prinsippene».

For det er ikke slik at demokratiske prinsipper må settes til side for å beskytte kongehusets nimbus. Som Kolberg utmerket godt vet: Ikke alle institusjoner i et liberalt demokrati er valgt av folket. Selv ikke alle statsråder har stått på valg.

Forholdet mellom liv, lære og prinsipper er mangslungent og fullt av paradokser. På samme måte som forholdet mellom kongefamilien og Norge er det. Om den pågående samtalen om vår konstitusjonelle ordning skal lede noe sted, og ikke bare gå rundt seg selv, bør vi i det minste enes om følgende: Prinsipper er til for menneskenes skyld. Ikke omvendt.