Klesdesign og traumer

Forrige uke fikk jeg gleden av å 
møte designeren Siri Sveen Haaland­ som kom rett fra New York fashionweek med sin Rabinowitz-kolleksjon. Den er sydd til ære for den polsk-norske jøden fra Haugesund, Moritz Rabinowitz.

I tillegg til å være en eksepsjonelt god skredder og designer, var han også samfunnsdebattant som advarte mot nazismen i leserinnlegg og egne bøker. Han ble en av de første nazistene arresterte,­ og han døde senere av vold i fangenskap i Tyskland. Hans design, som den kjente London-frakken, er ikonisk.

Drøyt

Selv hadde jeg aldri hørt om Rabinowitz før media omtalte klærne til Siri som en skandale. Siris engasjement er hjertevarmt og modig, men hennes mangeårige kunstnernavn er også Black Rat. Kombinasjonen av ordet rotte og klesdesign, inspirert av fangedrakter og jødestjerner, ble i det drøyeste laget for enkelte.

Da direktøren for HL-senteret, Guri Hjeltnes, og filmskaper Nina Grünfeld møtte Siri i panelsamtale, manglet det ikke på gode råd om hvordan hun heller burde ha brukt sine kunstneriske evner for å hedre Rabinowitz minne. På en måte som var innenfor.

Men innenfor hva? Har skolevesenet, hvite busser eller HL-senteret en mal på hva som er god folkeopplysning? Kan filmskapere av jødisk herkomst ta i bruk ord og uttrykk andre ikke kan bruke fordi de har et innenfor-perspektiv? Shoah, den jødiske holocaust, er vårt felles samfunnstraume. Jødene ble direkte rammet, men antisemittisme handler om mer enn religion.

Stigmatisering

Antisemittisme handler om et menneskesyn som diskriminerer og pålegger grupperinger dårlige egenskaper, hvor de som er annerledes er uønsket. Gjennom historien er jøder blitt omtalt som farlige, onde, slu, utnyttere, sekteriske og ulydige. Uønskede borgere som ingen kan ha helt kontroll på fordi de har sine egne regler og system. Samfunn i samfunnet, parallellsamfunn.

Kjenner du noen andre grupperinger som blir behandlet med det samme synet­ i dag? Antisemittisme og islamofobi har klare likhetstrekk, selvfølgelig med forskjeller i form og omfang.

Vi kan ikke late som om et oss-og-dem-menneskesyn ikke er livsfarlig. Retorikken lever i høyeste grad i Norge i 2017.

Et ansikt

På en kafé i Oslo sentrum kommer en 17-åring inn med ei jakke med grå striper på ryggpartiet. I fronten er det sydd et merke med et nummer på. Han slår seg ned med en kaffe latte, og venter på kjæresten sin. «Oj, så kul jakke», er det første hun sier. «Takk», sier han, og forteller hele historien om Rabinowitz. Hun blir sittende igjen med tårer i øyene, og varme i hjertet for denne flotte mannen fra Haugesund.

Med denne historien ble noe i livet ­annerledes. Hun forteller den til sine småsøsken og venner på skolen. – Visste du at han ble slått og sparket i hjel bare fordi han var jøde? Visste du at nazistene klarte å overbevise store deler av Tyskland om at én rase var mer verdt enn alle andre?

Slik blir Rabinowitz en hun kjenner, ikke et ansiktsløst offer. Det er da empatien får puls.

Burde ha skjedd

Støvete museum om krig og folkemord har vi flere av. Men den menneskelige historien om de som gikk tapt på grunn av norsk politis feighet og alle borgerne som taust så en annen vei – det er mer enn historie. Det er dannelse og et valg om å bry seg somvi må ta hver dag resten av livet.

Da må vi tåle at Holocaust formidles på nye måter. Fortellingen om kjæreste­paret på kafé er fiktiv, da kolleksjonen ikke er produsert for salg. Men det kunne ha skjedd. Det burde ha skjedd. Rabinowitz-kolleksjonen er gull.

Holocaust må aldri bli tabu. Verden trenger mer fokus på antisemittisme enn noen gang. Å kjenne historien forplikter oss kollektivt til å aldri glemme.