Verdidebatt

Skjermbilde, frelse for tusener, forbannelse for en

Professor Jostein Holmen skriver ikke uventet innsiktsfullt og godt om tuberkulosen og skjermbildefotografering i artikkelen, Lidelser, frykt og skam, i avisa Innherred 25. februar 2017, en artikkel som også fortjener å bli lest av et videre publikum. Men professoren utelater en del viktige detaljer som jeg mener må være med for å ha det fulle bilde av skjermbildefotograferingens gjennombrudd, og de viktige pionerene bak den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg vil derfor gjerne forsøke å utfylle bildet litt, dersom «lokalhistoriker» Arne Wahlstrøm tillater litt lengde. Wahlstrøm har tidligere protesterte i skriv til avisa Innherred om det. Og vi vet at Wahlstrøm har stor innflytelse på den sittende redaktør. Like fullt: For to år siden var det en storslagen feiring for at det er 70 år siden den tyske okkupasjonen av Norge. I maidagene 1945 kjørte politi og hjemmefrontsfolk rundt på små lastebiler som gikk på knott og samlet inn de tusener som svek. Hårde dommer ventet, især for de mest aktive NS-medlemmene, torturistene og frontkjemperne. I tillegg til fengselsstraffer ble det også idømt 45 endelige dødsdommer, hvorav 37 ble fullbyrdet

Oppgjøret førte til rettssaker mot omlag 92 000 siktede, hvorav rundt 50 000 ble straffet, omtrent 17 000 med fengselsstraffer og de resterende med bøter av varierende størrelse. Noen fikk begge deler. Og noen, som toppene i næringslivet og brakkebaronene, som hadde tjent seg rike på krigen, slapp oftest unna. Dette var også Hjemmfrontsfolk og andre fremtendende representanter for det offentlige Norge, før , under og etter andre verdenskrig. Demarkasjonslinjen for straff gikk imidlertid i all hovedsak mellom de som var medlem av NS, og de som ikke var det. Dernest hadde Industriforbundet bedt Riksadvokaten oom å krive en betenkning om deres involvering i samarbeid med okkupasjonsmakten for «å holde hjulene i gang». Den talte til medlemmer av Industrifornbudets fordel under landssvikoppgjøret

Tuberkulosen hadde lenge herjet i Norge i lange tider, da legen Sophus Brochmann ankom Ilebu fangeleir i fredsdagene 1945, ribbet for alt. Justisen i leirene var hard, preget av tvilsom blåpoliti og svensksoldater de første ukene. Men tilbake til tuberkulosen og skjermbildefotograferingen: Så sent som i 1946 ble det meldt om mer enn 10000 tilfeller. En del døde. Før krigen var det ennå relativt stor dødelighet, selv om kriseforliket i 1935 hadde bedret ernæringstilstanden i befolkningen. Utover krigen ble den svekket. Noen virksom medisin hadde man ikke ennå mot tuberkulosen, annet ennå overvåke sykdommen og be til Vår Herre. Med tyskernes enorme disiplin og kunnskaper var det ikke overraskende at det var en tysk radiolog ved navn Hans Holdfelder som sto for de første undersøkelsene med skjermbildeapparat (Bjartveit 1997).

I Bergens Tidende kunne man høsten 1940 lese at «12 000 skolebarn ble røntgenfotografert på løpende bånd av en tysk universitetsprofessor som var i byen som sjef for et sanitetskompani». (Ongre A. 2008). Arkitekten var også her professor og Standartenführer (oberst) Hans Holfelder. Oppmøte til skjermbildefotografering, i det som etter hvert ble kalt Statens Skjermbildefotografering, var obligatorisk. I den refererte reportasjen i Bergens Tidende 21.9. 1940 sto det også at helserådet straks hadde innsett den store verdien av et skjermbildeapparat og øyeblikkelig bestilt et i Tyskland». (op.cit). Den organisatoriske kraften bak skjermbildefotografering var prestesønnen og legen Sophus Brochmann.

Det var også lege Sophus Brochmann, prestesønnen fra Rødenes, og skolegutt i Ringsaker herred som bragte skjermbildefotograferingen videre til steder som Levanger, Verdal og Steinkjer og ble også her et overordentlig viktig diagnostisk verktøy i kampen mot den hvite pesten.  Selv om Sophus Brochmann var tidligere ustraffet, hadde han begått den synde å melde seg inn i NS i 1940. Etter at Terboven avsatte Administrasjonsrådet, ble NS-medlemskap sett på som mer alvorlig. Sophus Brochmann var fortsatt medlem i NS etter at rådet var avsatt.

Men like fullt. Sophus Brochmann må ha reddet tusenvis av norske liv ved sin aktivitet i tuberkulosebekjempingen, trolig mer enn noen annen nordmenn under okkupasjonen. Men fordi skjermbildefotograferingen som det meste annet av teknologisk cutting edge, så oppsto den paradoksale situasjon at den ble motarbeidet av Hjemmefronten. I sin illegale aviser advarte Hjemmefronten folket ved en «inkurie» rett ut om å boikotte skjermbildefotografering. Den meritterte legen Kjell Bjartveit, tidligere statssekretær, administrerende overlege i Statens helseundersøkelser (1968–97), formann av Statens tobakksskaderåd (1971–93), statssekretær (KrF) og leder i Nasjonalforeningen for folkehelsen (1997–2001), setter i heftet Norsk epidemiologi (7:1997) søkelys på denne underlige motstand mot fremskrittet.

Men det var altså vår mann Sophus Brochmann som satte skjermbildefotograferingen i system, og organiserte Statens Skjermbildefotograferings masseundersøkelser, som er forløperen til Statens helseundersøkelser.  Senere ble også Statens institutt for Folkehelse (SIFF), nå Nasjonalt Folkehelseinstitutt også involvert i dette, fordi de behøvde den screeningkompetanse som Statens Skjermbildefotografering hadde, og som Sophus Brochmann var en av arkitektene bak.  Det er mye av de samme screeningbatteri som Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag begynte med. Derfor synes jeg det er underlig at en mann med et format som professor Jostein Holmen unnlater å nevne pioneren Sophus Brochmann. Skjønt, Arne Wahlstrøm har satt skranker for hvor lang artikler i avisa Innherred kan være. Og da må naturligvis selv en professor begrense seg.

Men tilbake til pioneren Sophus Brochmann; det er altså ingen tvil om at doktor Sophus Brochmann reddet norske liv, også norske under krigen. Men med landssvikoppgjøret blir han spedalsk i sosial forstand. Da får det ikke hjelpe at det frem til krigen ikke fantes noen sikker diagnostikk for lungetuberkuløse. Det ble imidlertid ikke lagt avgjørende vekt på i rettssaken mot Sophus Brochmann i fredsdagene. Heller ikke at Sophus Brochmann i forklaringen ved Lillestrøm politikammer forteller at han meldte seg ut av NS i 1942 «fordi partiet og Hirden opptreden utartet svært». Riktignok bemerket sorenskriver Harbek i Nedre Romerike Herredsrett at Sophus Brochmann var en dyktig lege, og at han langt fra har vært noen aktiv medlem i NS.

Det synes grunn til å tro at Sophus Brochmann hadde et instrumentelt syn på NS-medlemskapet. Gjennom det kunne han manøvrere seg til stilling som tuberkuloseinspektør, og derved få brukt sine omfattende kunnskaper i kampen mot den livsfarlige sykdommen. Brochmann var samtidig overlege ved Glitre sanatorium. Brochmann var også kontorsjef i Helseavdelingen i Innenriksdepartementet. Men dommeren skriver: «(…) Ved sitt virke i NS har tiltalte (Brochmann – min anm.) gjort seg skyldig i overtredelse av straffelovens §86, i det han i det har ytet fienden bistand(…)».

Det var innkalt en rekke vitner til saken, blant dem Helsedirektør Karl Evang og tuberkuloseinspektør Otto Galtung. Kunne de si noen formildende ord om Brochmann? Evang og Galtung valgte ikke å gjøre. De gamle vennene og kollegene til Sophus Brochmann melder trolig av bekvemmelighetsgrunner begge frafall til rettssaken der Sophus Brochmann sitter i all sin fortvilte litenhet.

Doktor Sophus Brochmann reddet svært mange liv. Men det teller ikke nu. Dommeren gir ham 5000 kroner i bot (tilsv. i dag omkring 100000 kroner).  Sophus Brochmann har sonet 155 dager i varetektsfengsel. Etter løslatelsen livnærer overlege Sophus Brochmann seg som gårdsarbeider på Lena på Toten. Han har forsørgerplikt for hustru, en sønn og en adoptivsønn. Brochmann kommer ut av krigen med negativ formue. Sophus Brochmann har altså ikke profittert økonomisk på krigen. Etter at landsvikboten er betalt, er han blakk som en kirkerotte. Brochmann blir idømt tap av sivile rettigheter i 10 år.

Sophus Brochmann er en knekket mann etter krigen. Helsa skranter med utenforskapet etter dommen. I 1956 dør tidligere tuberkuloseinspektør og overlege Sophus Brochmann, bare 64 år gammel. Både Otto Galtung og Karl Evang får flotte minneord skrevet om seg av Aftenpostens redaksjon og andre kjente folk etter sin død. Om overlege Sophus Brochmanns bortgang står det intet. Ikke et ord.  Kanskje kunne vi så lenge etter krigen makte å se Sophus Brochmann i nytt og mer nøkternt lys, utover det NS-dommen konnoterer til, slik også den vennlige overlege og professor Kjell Bjartveit i sin tid tok til orde for.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt