Kirkens åndelige feste

Hvordan blir Den norske kirkes fremtid etter nyordningen fra årsskiftet? I en klargjørende artikkel i Vårt Land av 31. januar med overskriften "Statskirken lever" påpeker Helge Årsheim at Den norske kirke fremdeles vil nyte en økonomisk særstilling i forhold til staten. Selv om statskirkeordningen stykkevis vil bestå, vil det å sette sin lit statlige overføringer fort kunne å bli å sette kjerren foran hesten. Drivkraften i den fremtidige virksomhet vil ikke være statsstøtten, men lekfolkets giverglede. Båndene til en ideologisk styrt statsmakt kan virke demotiverende. Det nylige vedtak i Kirkemøtet om vielse av samkjønnede, reiser spørsmålet om hvordan Den norske kirke skal kunne håndheve sin åndelige egenart i fremtiden.

Statens offentlige religion. Dette er ikke en ny problemstilling. Som Årsheim påpeker, har lutherdommens rettslige stilling vært definert som det å være "Statens offentlige religion", dvs. "kirkevesenet" har vært en del av statsforvaltningen. Fraværet av egne kirkelige organer kom tilspisset til uttrykk i 1993 da kirkeminster Hernes uten ironi begrunnet utnevnelsen av den første kvinnelige biskop med den retorisk så vellykkede formulering – "Det var Kongen som førte an, det var kirken som fulgte etter." Slik ble vedtak i den politiske sfære akseptert på kirkelig hold uten avgjørende sideblikk til lutherdommens egne normkilder som Skrift og bekjennelse.

Fra etikk til politikk. Samme år ble loven om registrert partnerskap vedtatt i Stortinget. Til tross for at dette hadde skjedd imot innstendig protest fra Bispemøtet, gjorde i 1995 et mindretall av nyoppnevnte biskoper gjeldende at spørsmålet om homofilt samliv må bli en sak mellom den enkeltes samvittighet og Gud. Denne privatisering av problemstillingen ble så videreført av et samlet Bispemøte som i 1997 vedtok at synet på homofilt samliv ikke er kirkesplittende. Derved ble saken redusert til et adiaforon, dvs et spørsmål man kan med full rett kan ha ulike meninger om. Bispemøtets unnfallenhet i det saklige måtte nødvendigvis få til følge at den videre saksgang ble en maktkamp på (kirke)politiske premisser.

Ved å skille mellom mening og uttrykk, form og innhold forutsetter nemlig adiaforontanken et antirasjonelt og negativt frihetsbegrep. Når den ytre ordning er betydningsløs i forhold til det saklige anliggende, fritas beslutningstakerne fra kravet til positiv begrunnelse for deres avgjørelser, samtidig som beslutningsmottakerne kun gjenstår med friheten til å innordne seg. Kort sagt, stridsspørsmål om adiafora vil alltid vinnes av den part som kan mobilisere størst innflytelse over den videre saksgang. Kirkemøtets kampsavstemming for noen dager siden om vigsel av samkjønnet ekteskap er derfor ikke annet enn moden frukt av Bispemøtets vedtak i 1997.

Den norske kirkes byråkratisering. Men bortfallet av saklige kriterier i normative spørsmål "gjør" rimeligvis noe med den kirkelige kultur som, fritatt fra teologiske premisser, vil styres av den kirkelige forvaltning. Fra det politiske liv kjenner vi den særegne metodikk for problemløsning som følger av "sekretariatet" som styringsorgan, idet byråkratiet foretar grep og tiltak som legitimeres gjennom et system av møter, råd, utredninger, protokoller og anførsler.

På samme måte ble det kirkelige byråkratis vilje og evne til problemløsende adferd illustrert i forbindelse med en "regnebuemesse" for et par år siden. På konservativt hold protesterte man mot gudstjenesten og kalte den et "paradigmeskifte som gjør den troende menigheten hjemløs". Om denne reaksjonvel er som forventet, er den stedlige biskops imøtegåelse av kritikken av betydelig interesse, idet han gjør gjeldende: "Mange arbeider for at nye mennesker skal nås med evangeliet og finne sin plass i fellesskapet. Både blant ansatte og de øvrige medlemmer er det rom for mangfold og uenighet, og kirkens profil tegnes av ansatte, råd og medlemmer i fellesskap" (Vårt Land 24.06.2013).

Med med formuleringer hentet fra politikerspråk irettesetter biskopen sine kritikerne med en påstand om at det kirkelige apparat har myndighet til å gestalte menighetens aktiviteter med fokus på relevans for de kirkefremmede. Denne "profesjonalisering" av den kirkelige virksomhet, gir lite rom for de gammeltroendes forståelse av at budskap er viktigere enn medlemsskap.

Kirkens profil. Når Den norske kirke fra årsskiftet har trått inn i et nytt forhold til staten, er selvfølgelig virksomhetens fremtidige økonomi av stor betydning, men for kirkens overlevelsesevne vil den åndelige utfordring være langt viktigere. For hvis Den norske kirke fortsatt skal finansieres av Staten som en "folkekirke" slik Årsheim skriver, er vanskelig å tenke seg at det priviligerte forhold vil komme gratis. Prisen å betale vil være krav om tilpasning til samtidskulturens tenkesett og normer, slik vi allerede har sett det i forbindelse med innføringen av kvinnelige prester og vigsel av samkjønnede. Viljen til å "regulere trossamfunn" gjennom statsstøtten, ble på nytt stadfestet så sent som noen få dager siden (Vårt Land 07. 02, 2017). Ettersom den ideologiske stat gir sine tiltak en etisk legitimering, skal det bli interessant å se hvor langt inn i kirkesamfunnenes indre liv reguleringskravene vil strekke seg.

Kravet om modernisering av kirkelivet på politiske premisser, reiser straks spørsmålet om kirkens åndelige feste – eller Kirkens Grunn, som det het under krigen. “Kirkens profil” kan ikke tegnes på basis av krav om tilpasning til en politisk agenda som forutsetning for økonomisk støtte. Hva menighetene skylder sine omgivelser, er å være rett kirke. Fremtidens utfordring for Den norske kirke kan derfor kun møtes med en kritisk besinnelse på de teologiske premisser som konstituerer kirkens liv i verden.

Dette er selvfølgelig problemstillinger som angår alle kirkesamfunn i dagens kulturbilde, ikke bare Den norske kirke. Allerede i 1936 reiste Dietrich Bonhoeffer spørsmålet om hvordan en kristen kirke skal kunne håndheve sin åndelige egenart. Hans konklusjon var at Jesu Kristi kirke skal være et konkret menneskelig fellesskap tydeliggjort gjennom kirkeordningen: “Jesu Kristi kirke har et rom, slik at man kan si: Her er kirken.”

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.2.2017