Kirkens selvopplevde «gravferdsmonopol»

Olav Rune Bastrup, hovedtillitsvalgt for kantorene i Oslo, rykket på torsdag ut med en anmodning om at kirken skal starte sine egne begravelsesbyråer. Målet med dette skulle være å ta tilbake regien i kirkens gravferder. Basert på responsen han fikk innad i egne rekker er det vanskelig å anse dette som et reelt forslag. Det er dog bekymringsverdig når en sentral kirkelig ansatt rykker ut i offentligheten og avdekker en så manglende forståelse av ansvarsforholdene i en gravferd.

Sviktende forståelse
Bastrup anklager begravelsesbyråene for å ha tatt over «regien» i begravelsen. Han siteres så på at «Kirkeansatte blir på sin side passive tjenesteleverandører på bestilling fra byråene.» Dette avslører en sviktende forståelse av relasjonen mellom byrå og pårørende. Byråene har ikke eierskap til gravferden og dermed heller ikke regien. Gravferdsloven, som er på vei inn i sitt tjuende år i nåværende form, gjør det helt klart at det er de pårørende som eier gravferden. Om kirkens ansatte blir passive tjenere, så er det altså på sine medlemmers bestilling, ikke byråenes.

Merkbar økning
Vi i Fonus begravelsesbyrå rekrutterer ikke konsekvent ansatte med høyere musikkvitenskapelig kompetanse. Det er vi helt klare på. Vi har allikevel godt kompetente medarbeidere som hver dag gjør sitt ytterste for å veilede og hjelpe etterlate. Når vi får spørsmål som går ut over vår kompetanse nøler vi ikke med å henvende oss til rette fagfolk. Vi samarbeider daglig med musikere og organister om å gjøre seremoniens ramme så fin som mulig. Vi legger også mye arbeid i å ha et godt tilbud til de som ønsker seremoniledelse utenfor kirken eller Human-Etisk Forbund. Ved siste telling ønsket over 8% av de som benyttet seg av våre tjenester en slik seremoniform. Her har det vært en merkbar øning i senere år.
Den trosmessige sammensetningen i landet er i endring. Nordmenn praktiserer i økende grad sitt livssyn utenfor rammene som settes av de etablerte tro- og livssynssamfunnenes. De fleste ønsker fortsatt en samling ved livet slutt og gravferdslovens første paragraf tilsier at «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn». Det er vårt mål å kunne tilby en likeverdig seremoniform for de som ikke føler seg hjemme noe annet sted. For så å bli beskrevet som «så kommersielt føyelige at de er i stand til å tilpasse sin svada enhver tenkelig situasjon» er skivebom – både ovenfor de etterlatte som benytter seg av en slik tjeneste og oss som tilbyr den.

Ukultur
Mer enn noe avdekker Bastrups innspill en ukultur jeg som sosialantropolog opplever at gjennomsyrer gravferdsfeltet. Selv med de beste intensjoner for de sørgende er det her mange som tar fullstendig galt av sted: Et ektefølt ønske om å skape verdige gravferder fører til at ens egne skjønnsmessige vurderinger tar form av absolutte sannheter. Fremfor å ta de pårørendes ønsker på alvor ender de da opp med å skulle verne dem mot nye og uante «onder». Minnesider på internett, bildefremvisning i gravferder, askespredning og populærmusikk er bare noen eksempler jeg har sett beskrevet som slike potensielle «onder» i sorgprosessen.
Vi som planlegger gravferder hver dag opplever at de pårørende ønsker at den avdødes siste hyllest skal gjenspeile livet som er levd. Når de velger andre utrykk en kirkens for å oppnå dette er det ikke opptil oss å bestride deres vurdering.

Først publisert i Vårt Land, 21. februar 2017