Kommentar

Avhengig av de avhengige

Er det greit at idrett finansieres med gambling? Eller at flyreiser subsidieres med spritsalg og at avgifter fra tobakk og bensin brukes til gode formål i statsbudsjettet?

Vi er inne den årstiden hvor man knapt kan slå på TV-en uten å bli foret med sport. I tur og orden er det VM i skiskyting, alpint og langrenn.

To millioner nordmenn driver selv med idrett organisert i Norges Idrettsforbund. De har kanskje ikke så mye til felles med Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Ikke annet enn at de blir glade av å være aktive. Og at anleggene de bruker ofte er finansiert av Norsk Tipping.

Spillselskapet på Hamar omsetter for 30 milliarder kroner i året. Over fire milliarder blir overført til idretten. Hva skjer hvis denne pengestrømmen tørker inn, kanskje som en følge av at over 70 internasjonale spillselskapet nå tilbyr norske kunder å spille på nett?

 30.000 mennesker

Dette var temaet for en debatt på Norges Idrettshøgkole sist uke. Jeg noterte meg at panelet muligens var noe skjevt sammensatt. Kanskje ikke annet å forvente, når debatten var i regi av Idrettshøgskolen. Det blir litt som om Menighetsfakultetet skulle trommet sammen til debatt om framtidig finansiering av folkekirken. Eller som om Journalisthøyskolen skulle regissert en debatt om pressestøtten.

Man biter som kjent ikke den hånden man får mat av. Derfor handlet debatten mest om hvordan man kan bevare monopolet til Norsk Tipping. Det handlet mindre om moralen i at idrett skal betales av en aktivitet som fører til at 30.000 nordmenn er blitt spillavhengige. Dette er flere mennesker enn det er innbyggere i Hamar by.

 Den som betaler

Ingen snakket heller om behovet for mer egenbetaling av dem som trener – slik vi ser stor vilje til hos de stadig flere som trener på Sats og andre steder utenfor NIFs regi.

Idrettsforbundet får 87 prosent av pengene de bruker fra Staten. Og staten ved kulturministeren har vist stor vilje til å bruke sin posisjon som eier til å stille krav om åpenhet rundt pengebruken det siste året.
Uten sammenligning for øvrig: Arbeiderpartiet foreslår i sitt nye program å knytte sterkere krav til bevilgningene til Den norske kirke og andre trossamfunn.

Sagt på en annen måte: Den som betaler for bensinen, vil gjerne ha et ord med i laget når det oppstår uenighet om hvilken vei bilen skal kjøre.

 Lisens

Organisasjonen for de spillavhengige har hittil advart mot å oppheve spillmonopolet i Norge. De har ment at Norsk Tipping – tross sine aggressive reklamekampanjer – har hatt en oppdemmende effekt, litt på samme måte som Vinmonopolet har hatt i kampen mot rusavhengighet.
Men sist uke kom det som VG presenterer som en «sjokkbeskjed»: Spillavhengighet Norge åpner for å støtte en ordning der utenlandske spillselskaper får lisens på linje med Norsk Tipping. Gjennom lisensen vil de bidra økonomisk til gode formål, samtidig som de godtar statlige regler for ansvarlige spilltilbud.
Spillavhengighet Norge mener at spillpolitikken ikke kan fortsette som i dag. I løpet av 15 år har Norsk Tipping utvidet sitt spilltilbud fra sju spill til 132. Selskapet på Hamar hadde fram til i fjor en tapsgrense på 40.000 kroner per måned – det dobbelte av en vanlig månedslønn.

 Rir to hester

Fronten mot å oppløse spillmonopolet sprekker også opp innad i idretten. Både Fotballforbundet og Håndballforbundet har valgt å satse på to hester i dette løpet.

Begge forbund har truet med represalier mot klubber og enkeltutøvere som har latt seg sponse av utenlandske spillselskaper. Samtidig har de selv inngått medieavtaler med Discovery, som eier flere kanaler som pøser på med reklame for utenlandske nettspill.

Fotballforbundet eier tv-studioet på Ullevaal Stadion der Discovery lager sine sportssendinger. På den måten tjener NFF indirekte penger på utenlands bettingreklame. Ifølge den velinformerte sportsbloggeren Andreas Selliaas bruker utenlandske spillselskaper 700 millioner kroner på reklame mot Norge gjennom kanalene til Discovery og Viasat.

 Paradoks

Når politikerne skal utforme framtidens spillpolitikk, er det sannsynligvis umulig å finne en løsning som ikke innebærer å sluke noen kameler.

Man kommer ikke utenom at masseidretten har en viktig sosial rolle i mange lokalsamfunn. Man kommer heller ikke unna at det finnes spillavhengige i nesten alle lokalsamfunn.

Det er et paradoks at de siste skal være med på å finansiere de første. Det må i så fall gjøres i former der lisenser gir politikerne muligheten til å regulere tilbudet slik at de som ikke klarer å skjerme seg selv blir skjermet fra en bransje som først og fremst er ute etter å tjene penger.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar